torsdag 12. november 2009

Getting flu shots like a bawws

Jeg hadde i utgangspunktet bestemt meg for å definitivt ikke ta svineinfluensavaksinen, men siden jeg har en mor på kanten av gassmaske- og HAZMAT-hysteri som benyttet seg av irrasjonell følelsesmessig utpressing ("hvis du ikke tar den skal jeg også nekte og hvordan ville du hatt det HVIS JEG DØDE?"), så tenkte jeg "føkk dis sjitt" og ble med for husfredens skyld. Da jeg kom til legesenteret fikk jeg vite at de tjue minuttene ventetid som er pålagt etter å ha tatt vaksinen for å overvåke eventuelle allergiske reaksjoner kunne tilbringes i barnehagen ved siden av, og ble naturligvis solgt med en gang. Mamma og legen benyttet dette til å også prakke på meg sesonginfluensavaksinen, selv om jeg faktisk ikke er over 85 hvor mye jeg enn oppfører meg slik til tider. Begge stikkene var helt smertefrie, og det sier jeg som synes det gjør vondt hvis en mygg biter meg. Jeg fikk dessverre ikke lekt så mye i barnehagen siden jeg helt plutselig ble jævlig kvalm og svimmel, men siden jeg i bunn og grunn har den kliniske diagnosen "nervevrak", så var det antagelig bare nerver og ingen faktisk bivirkning. Det var en sånn rie som går over når man setter seg ned på en stol og blir strøket litt på pannen av en snill mamma.

Det eneste jeg har merket av bivirkninger er at armen min har blitt gradvis (der typoet jeg "gravid", men armen min er ikke gravid) mer vond, men det er fortsatt ikke noe verre enn om man skulle ha et ganske solid blåmerke eller å ha ligget vondt på den en natt. Siden jeg er pysete og som nevnt synes alt gjør vondt, er ikke dette så ille. Men det er fortsatt bare litt over et døgn siden jeg tok baconvaksinen, så for alt jeg vet ligger jeg død ved lunsjtider i morgen. Det ville jo vært typisk, siden jeg akkurat har satt en dato for mitt første IKEA-besøk noensinne (trufax: jeg har aldri vært på IKEA). Jeg har også sovet spent hele dagen i dag, men alle som kjenner meg vil vite er at dette, i den marnelige verden, ikke er noe utover det vanlige. Det samme gjelder faktumet at jeg har litt vondt i nakken, men det skjer med jevne mellomrom siden jeg ofte pleier å våkne med en katt på over fem kilo slengt over nakken som en jævla fjærboa, og der har den som regel ligget en stund.

Det hadde jo også vært unødvendig av meg å stryke med like etter jeg har gått til anskaffelse av et nytt kjæledyr. Jesus lever nemlig fortsatt. Og hvem skal ta vare på Jesus hvis jeg legger på røret? I tillegg er jeg også veldig bestemt på å runde Little Folk of Faery fullstendig og gjøre alle de 12 innbyggerene mine til level 4-4-4-4, og da er det også teit å avgå ved døden. For ikke å snakke om at jeg gleder meg til jul og Mondo Cane-albumet som kommer neste år.

Så jeg tror jeg skal prøve å holde meg i live en stund til. Sorry, folkens. Jeg vet jeg har en del kule ting som noen av dere klør litt etter å arve.

onsdag 11. november 2009

Tweenlight

søndag 8. november 2009

Jesus Puntervold-Knutson I

Etter Eli Puntervold-Knutsons tragiske og altfor tidlige bortgang brukte jeg en god stund før jeg fikk ut fingeren og gikk til anskaffelse av en ny kampfisk. Nå kan jeg dog presentere arvtageren: Jesus Puntervold-Knutson I. Sådan kalt siden Silje følte at da ville han kanskje være litt mer udødelig enn forgjengeren sin, som - som kjent - ikke varte mer enn 48 timer. I skrivende stund har Jesus vært i hus i tre døgn, og har det som kua i den grønne eng. Etter bare 24 timer var Eli nemlig rolig og trist og rørte ikke på seg. Han virket rett og slett miserabel. Jesus farter derimot rundt omkring i bollen sin, gjør seg til for speilbildet sitt (jeg sa aldri at han var videre intelligent) og gnager på erter. Kampfisk liker erter, så han får en ert hver helg fordelt utover lørdag og søndag. Mandager må stakkars Jesus faste for å rense systemet sitt, men jeg tror han overlever. Jesus later i alle fall til å være en glad og fornøyd fiskus, og vi begynner å bli venner. Det er hyggelig. Hver gang jeg går bort til bollen kommer han svømmende bort til der jeg står for å henge. Jeg har begynt å snakke med ham jevnlig, og det nekter jeg å dømmes for siden millioner av mennesker snakker med sin Jesus hver eneste dag uten å ha en fysisk manifestasjon engang. Konklusjonen jeg har trukket re: Elis død er at den befinnede stakkaren - måtte han hvile i fred - frøs ihjel. Så de ansatte på dyrebutikken kan egentlig suge meg som hevdet at han kom til å ha det fint i romtemperatur. Jeg fikk også beskjed om å gi fisken ett eneste korn av maten jeg kjøpte hver dag, mens det på posen faktisk står "feed sparingly several times a day". Så de vil åpenbart helst at all fisk skal dø der nede. Stakkars Eli. Nå er derimot varmekolbe på plass og fôringsplanen utarbeidet (jeg mangler bare frysetørrede mygglarver. Mmmm) og jeg har en glad og fornøyd Jesusfisk.


Og underholdningsverdien dabber nok fort av, men inntil videre synes jeg det er særdeles festlig med utsagn som "pappa, husk å kjøpe frosne erter. For Jesus", eller rett og slett bare spørre besøkende om noe så enkelt som om de har sett Jesus. Han er også veldig nysgjerrig, så nevnte besøkende kan bare gjøre regning med at Jesus alltid holder et øye med dem.

tirsdag 27. oktober 2009

Steven Wilson: World's Greatest Grandpa


Det er ikke første gang tanken har slått meg, men i helgen har teorien fått mer tid til å etablere seg skikkelig. For å begynne fra begynnelsen: teenage angst. Det har vært en utømmelig kilde av materiale for tekstforfattere i tiår. Fra Beatles til Sex Pistols til Alice Cooper til Smashing Pumpkins til Marilyn Manson og selvfølgelig videre i alle retninger, har ungdoms frustrasjoner, redsler og sinne vært drivstoff for utallige plateutgivelser. Og det mange artister gjør feil, er å identifisere seg og regne seg selv med ungdommen de synger om. Hos en majoritet er det skremmende nok en overbevisning om at sammenligningsgrunnlaget faktisk er til stede der de sitter og trykker ut en kabel på gulldassen sin kvelden før de fyller 45. Hos andre anerkjennes det i all stillhet at dette er en slu metode for å fete opp lommebøkene, og det les hele veien til banken.

Porcupine Trees Steven Wilson hører ikke hjemme i noen av disse kategoriene. Visstnok skriver og bæljer han om det tomme, sorte hullet vi kaller tenårene med med både frustrasjon og dyprotet smerte, men ikke på noe tidspunkt utgir han seg for å være en av oss. Nei. Steven Wilson er vår paranoide bestefar som sitter i en gyngestol på trammen og hytter med kjeppen mot alle disse grufulle nymotens kjøretøyene - eksempelvis scootere - som kjører forbi. De velpleide Herbal Essences-lokkene er nøysomt pakket inn under aluminiumsfoliehatten han bruker 22 timer i døgnet for å kjempe av skadelig stråling fra de små datamonstrene alle løper rundt med i hendene.

Steven Wilson ser den yngre garde løpe rundt med mp3-spillere, spillkonsoller og resepter på antidepressiva ("There are also things like iPods, cell phones, PlayStations, xBoxes… there’s the whole concept now of prescription drugs for treating things that just didn’t even exist when I was a teenager. I never heard of things like Attention Deficit Disorder and Bi-polar Disorder") under armen, og han er den eneste som kan se at disse dingsene suger sjelen ut av oss en etter en. Du tror kanskje du koser deg med iPod Touch-en din, men sannheten er at via ørene dine, gjennom ørepluggledningene og inn i den lille maskinen, blir biter av sjelen din overført for hvert sekund du hører på musikk, og det er biter du aldri vil få tilbake. Aldri. Wilson går så langt som å namechecke både iPod og Xbox i PT-låter, noe som helt sikkert ikke kommer til å høres leit og datert ut om 15 år. Jeg liker å forestille meg en Rage Against the Machine-låt fra tidlig 90-tall hvor det synges om hvordan Super Nintendoen kommer til å ta knekken på oss alle.

Men dette høres negativt ut. Sannheten er at jeg finner det bedårende. Wilson er en bekymret bestefar, og han vil kun det beste for oss alle (selv om han finner inspirasjon hos Bret Easton Ellis). Jeg kommer nok ikke til å selge iPhonen og slette Twitter-kontoen min, men det minste jeg kan gjøre er å sørge for at bildet blir tatt med et Polaroid-kamera om jeg noen gang skal fotograferes med Steven. Jeg skal også snakke mye om tog. Han liker tog. Tog hadde de da han vokste opp på 1800-tallet også.

For full effekt anbefaler jeg å gå til anskaffelse av et eksemplar av den utsøkte skiva "Fear of a Blank Planet" (fra en ung gutts perspektiv) slik at du kan høre tekstene fremført av den skjøre, pipete stemmen til Bestefar Wilson som prikken over i-en, men her følger et utdrag av mine favoritter blant Stevens tinfoil hat-lyrics som gir meg en overveldende trang til å ta med meg en pose kamferdrops, legge igjen alt av elektronisk redskap og besøke Steven Wilson på gamlehjemmet slik at jeg kan fortelle ham at ja, jeg er enig: alt var bedre under krigen.

Fra tittelsporet:
"Xbox is a god to me
My finger on the switch

My mother is a bitch

My father gave up ever trying to talk to me


Don't try engaging me
The vaguest of shrugs

The prescription drugs

You'll never find a person inside
"

"How can I be sure I'm here?
The pills that I've been taking confuse me

I need to know that someone sees that

There's nothing left, I simply am not here"


Anesthetize:

"Only apathy from the pills in me
It's all in me, all in you
Electricity
It's all in me, all in you
Only MTV and cod philosophy"

Sentimental:

"
Sullen and bored the kids stay
And in this way wish away each day

Stoned in the mall the kids play

And in this way wish away each day


I don't really know

If I care what is normal

And I'm not really sure

If the pills I've been taking are helping

I've wasted my life

And I'm hurting inside

I don't really know

And I'm not really sure"

Way Out of Here:
"Out at the train tracks
I dream of escape
But a song comes onto my iPod
And I realize it's getting late

And I can't take the staring
And the sympathy
And I don't like the questions
"How do you feel?"
"How's it going in school?"
and "Do you wanna talk about it?"

Grandpa Wilson: fortsatt ikke for redusert av leddgikt til å peke i ubestemt retning atten ganger pr. låt.

Cousin Itt, Åsgårdsreia og uvelkommen antastelse

I helgen tok familien Ottosen/Celius-Blix et par netter i Oslo for å forære utvalgte band av den musikalske typen med sitt nærvær, og selvfølgelig for å generelt skape litt panikk og uro. Sistnevnte del hadde dog akkurat FHI tatt seg av avreisedagen, så vi lar det ligge til neste gang. Naturlig nok nekter vi å innlosjeres hos bekjente (jeg mener, ærlig talt), så for anledningen booket vi oss inn på hotell. Til undertegnedes store skrekk og gru var denne helgen fullbooket på Grand allerede tidlig i sommer, men Ottosen sr. sa at Bondeheimen var et godt alternativ og naiv som jeg var tok jeg dette for god fisk. Jeg burde virkelig kjent lusa på gangen da jeg oppdaget at de ikke engang har suiter, noe som betød at jeg måtte ta til takke med å bestille et lusent 'deluxe-rom', som det viste seg ikke var spesielt deluxe i det hele tatt. Så ta til deg den lærdom at hvis du noen gang får anledning til å bo i en suite på Grand eller lignende ("eller lignende" kan for eksempel være et penthouse i London eller en suite på Choice Resort Kragerø, helt hypotetisk sett), vit at det vil ødelegge deg for alle andre hotell i fremtiden hvis du takker ja.


Så fuckings 'deluxe' var rommet mitt.

Grunner til å ikke bo på Best Western Hotel Bondeheimen:

  • Bad som lukter størknet urin.
  • Stygge sengetepper i ull.
  • Ingen WiFi - du må faktisk koble laptopen til en TP-kabel. Hva er dette, 1998?! Ingen websurfing i senga, altså.
  • Hvis du er så heldig at du får et rom med balkong, kan det nevnes at balkongen er på badet.
  • Hvis du er så heldig at du får et rom med balkong (på badet), trenger du ikke å glede deg så veldig over det siden døren er boltet igjen.
  • Vannet i dusjen er meget skiftende. Bare fordi det er varmt idet du skrur det på, betyr det ikke at det vil være varmt to minutter senere. Eller at det ikke blir varmt igjen når du endelig har fått skrudd på enda litt varmere, noe som er farlig nær å kunne resultere i brannskader.
  • Minibaren er alkoholfri.
  • Bondeheimen er et av hotellene som har tatt ibruk "nøkkelkortet settes inn innenfor døren for å aktivere strømmen"-strategien, slik at det ikke er noen strøm på rommet når du er borte. Derfor kan du glemme å for eksempel la PCen stå på eller mobilen lade mens du ikke er til stede.
  • Dørene låses ikke automatisk. Så hvis du ikke leser nøye på nøkkelkortet, vær forberedt på at noen kan ha rundstjålet deg hvis du glemmer å låse manuelt.
  • Heisene er ikke glade i å høre på dine kommandoer. Hvis du er i første etasje og skal opp til femte, ikke bli overrasket om heisen stopper i alle etasjene på vei opp uten at noen skal verken på eller av.
  • Alt er på nynorsk. Alt fra informasjonsbrosjyren til diktet på puten din til det innrammede diktet på veggen. Er du riktig heldig, er det også et stort bilde av forfatteren.

Grunner til å bo på Best Western Hotell Bondeheimen:

  • De har en veldig fin gyngesau i vinduet i resepsjonen. Men den kan du også beundre utenfra uten å måtte betale for å bo på hotellet.
Nuvel. Man kan vel ikke forvente at alle som driver hotell skal ha fått med seg at Norge ikke er et utviklingsland (i alle fall ifølge mange). Fredag kveld var det dags for å se de alltid eminente Porcupine Tree på Sentrum Scene, hvor de ble supportet av svenske Katatonia. Jeg prøvde å telle goatees og svarte skinnfrakker der inne, men jeg måtte gi opp. Jeg er glad jeg aldri har vært på Inferno-festivalen. Katatonia brukte god tid på å gjøre seg ferdig med brølingen sin, og idet de endelig latet til å være ferdige, kom et par roadies bare ut med nye gitarer til bandet. Min far sammenlignet dette med å tro man er ferdig hos tannlegen, mens tannlegen bare er i ferd med å bytte bor. Porcupine Tree leverte varene (som vanlig) og dro gjennom hele første disc av The Incident etterfulgt av en ti minutters pause, og returnerte så for å spille et lite utdrag av de eldre delene av diskografien. Jeg holdt på å gråte ekte mennesketårer av Lazarus. En gang gråt jeg ekte mennesketårer da de spilte Lazarus, men det var fordi det var på en konsert i Nederland hvor jeg egentlig skulle være med, men måtte kansellere på grunn av influensa, og broren min under Lazarus stod i andre enden av telefonen slik at jeg fikk høre samtidig som han Simpsons-Nelsonet "ha-ha!" Dette var for øvrig min første gang på Porcupine Tree uten å stå på første rad (eller ha sitteplasser i VIP-avdelingen, ehehehhehe bragging rights), og det var litt rart. Slike ting kan være veldig frustrerende for oss som knapt bikker 1.50. Og selvfølgelig skal de aller høyeste konsertgjengerene stå rett foran deg. Det kan også nevnes at Porcupine Tree generelt har jævlig høye fans. Dette er noe jeg har bemerket på samtlige Porcy-konserter jeg har vært på. Er det noe i vannet prog-fansen drikker? Jeg stilte meg i alle fall direkte bak miksebordet, hvor jeg hadde noe utsikt hvis man ser bort fra... vel, miksebordet. Og laptoper.


Hadde det ikke tatt livet av føttene, skulle jeg aldri dratt på konserter uten mine høyeste platåsko.

Det merkes godt at Steven Wilson har brukt en del tid på å produsere for Opeth og Meshuggah, for Porcupine Tree beveger seg tidvis rimelig langt inn i tungmetall-landskapet i forhold til hva de gjorde før. Man ser det gradvis fra In Absentia. Spesielt glad virker Wilson til å være i å kline skikkelige heavy metal-partier midt inne i rolige låter, og her er det på sin plass å rette en direkte formidabel mengde heder i retning min brors venn Simen, som har uttalt at det ikke er så lett å slappe av under roligere PT-låter siden man "aldri vet når Åsgårdsreia kommer dundrende". Fantastisk. Ellers ser jeg fortsatt foruroligende likheter mellom Steven Wilson og The Addams Familys "Cousin Itt":


vs.


På vei ut fra Sentrum Scene støtte vi på guttene i Marillion i trappa, noe som bringer meg til lørdagens konsert; Marillion akustisk på Nasjonal jazzscene (tidligere Victoria Theater, tidligere Scene West). Overraskende godt konsertlokale. Bar oppe og nede (den oppe er spesielt fin siden folk forhåpentligvis vet at de har fått for mye når de ikke klarer å komme seg opp trappa for en ny øl), god lyd, lite og navigerbart et cetera. Jeg er generelt ingen fan av å sitte på konserter, men fordelen er naturlig nok at selv vi dverger er garantert å se. Jeg likte spesielt den delen av konserten da det var helt stille bortsett fra folk som ropte ut requests og jeg, i forsøk på en spøk, hvisket "Poker Face" til pappa og pappa, av rent instinkt, begynte å synge "PA PA PA POKER-FACE, PA PA POKER FACE" høylydt. Takk, pappa. Det var ikke flaut.

Før konserten støtte jeg på bandet i gangen mens jeg var i telefonen med Ane Hedvig og ble særs vonbroten da vokalist H ikke gjorde tegn til å kjenne meg igjen. Jeg liker å bli kjent igjen av gamle menn som sitter og stryker meg over ryggen i en halvtime mens de hysjer på andre rundt bordet slik at de kan høre alle de interessante tingene jeg sier, selv om det var fem år siden.

Etter konserten klarte jeg å navigere meg hele den snaue kilometeren fra Scene West til afterparty med tributebandet Misplaced Neighbourhood på Gamla i Møllergata alene uten å gå meg bort (ok, jeg gikk et par hundre meter for langt i Rosenkrantzgate og måtte snu), så der er jeg strålende fornøyd. Jeg er to hakk unna å gå meg bort på gårdsplassen hjemme, så jeg var litt skeptisk da pappa og Morten gikk til Gamla i forveien mens jeg skulle komme etter etter å ha vært innom hotellet for å, for å være helt ærlig, mige. Vel fremme på Gamla var området foran scenen såpass tettpakket at jeg bare kunne glemme å se noe som helst, så jeg kjøpte meg en Solo til 37,- og satt meg ved et bord bak i lokalet for å twitre om hvor miserabel jeg var. Selvfølgelig. Den uventede redningen kom i form av Marillions gitarist - og mammas favoritt - Steve Rothery. Vi slo av en kjapp prat hvor jeg gratulerte ham med den kommende femtiårsdagen (som jeg selvfølgelig omtalte som 30-årsdagen fordi jeg er søt), om hvordan mamma antagelig er mer glad i ham enn hun er i meg, og jeg fikk fisket til meg en autograf til henne. Da kalte hun meg gullungen sin. Men Roth måtte løpe og spille med Misplaced Neighbourhood, så jeg satt og råtnet litt til før det ble bestemt at vi skulle tilbake til hotellet for å legge oss.

I løpet av natten rakk jeg å bli forsøkt sjekket opp av to dritskumle utlendinger mens jeg var ute og tok en røyk (den ene, som så ut som en spesielt dement Aziz Ansari, presterte til og med å beføle meg ;_;), og jeg vil i det minste rette en takk til den av dem som gikk videre da jeg sa jeg stod og ventet på kjæresten min. Den som reagerte på samme utsagn med å lange ut hånda og legge den på puppen min, håper jeg derimot dør av AIDS fortløpende. Jeg rakk også å våkne rundt 5.30 av en fyr som gikk rundt på det lille torget med Mix-kiosken i Rosenkrantzgate med en diger plastsekk slengt over skulderen og rotet rundt i samtlige søppeldunker mens han sang høylydt. Jeg likte den fyren.

Åja, også tilbragte jeg søndag morgen med å bruke Best Westerns internett til å slenge dritt om Best Western med Petter Stordalen på Twitter. My life is awesome.

mandag 26. oktober 2009

Well, well, well...

mandag 12. oktober 2009

UKAS

UKAS:

Mat: Bursdagsstek hos mamma.
Drikke: Appelsinjuice.
Klesplagg: La oss si Betsey Johnson-sokkene, siden den ene tok kvelden da jeg ved et uhell støvsugde den opp på fredag. RIP.
Sang: Kaizers Orchestra - Prosessen
TV-program: Mad Men, How I Met Your Mother, Gossip Girl, Supernatural, Community, It's Always Sunny in Philadelphia, Parks and Recreation, Nevermind the Buzzcocks, Fringe.
Film: -
Opptur: Mitt nye familiemedlem; fisken Eli Puntervold-Knutson I.
Nedtur: Fisken Eli dævva to dager etter jeg kjøpte den.
Minne: Frank som drakk seg full og utbrøt følgende idet han tapte i Buzz: "Dritt-Maren! Du fåkke bo her mer! :("
Melding: "Faen ass, jeg tror det er en hemmelig retardfestival som foregår konstant i Vikersund". - Silje er frustrert over kundene.
Gode venn: Ovennevnte Silje, som bidro til at den stakkars fisken fikk et navn før den takket for seg.
Savnede: Arne Bendiksen.

onsdag 7. oktober 2009

Gravøl.

Det er ikke så rart at Eli Puntervold-Knutson I ikke var så livlig, for den var tydeligvis dævvklein. Jeg merket at den ikke var i storform i går kveld og virket som den kunne ha finneråte, så jeg tenkte jeg skulle tusle ned til Buddy i nærmeste fremtid og forhøre meg rundt medisin. Men da jeg stod opp i sted var Eli kav dau, så det blir nok ikke nødvendig. Det spørs om han enten var syk da jeg fikk ham, eller om vannet kanskje ble for kaldt ("ehehehehehhehehe neida det er ikke nødvendig med varmekolbe" - takk, Buddyansatte). Jeg skal i alle fall ta med en vannprøve i morgen, og hvis det ikke er noe galt med det skulle jeg få en ny fisk gratis. Og jeg skal gå til innkjøp av en varmekolbe. Kryss fingre og nyrer for at den får et lenger liv enn stakkars Eli. Fisken, ikke varmekolben.

Verdens kjedeligste fisk

På mandag bragte jeg hjem et nytt familiemedlem, nemlig kampfisken Eli Puntervold-Knutson I.


Eli er fin å se på, men fortjener antagelig tittelen "verdens kjedeligste fisk". Eli gjør INGENTING. Jeg trodde fisker i det minste... svømte litt rundt? Neida. Eli bare ligger og vaker. Flytter litt på seg en gang hver tredje time og ligger så bare og vaker igjen. Og du vet hvordan fisker pleier å sprette unna hvis du kommer borti bollen hvis de er inntil glasset? Ikke Eli. Eli bare flyter rundt der og stirrer dumt på meg. I går var det faktisk så jeg trodde Eli var død et par ganger, så jeg stakk fingeren nedi bollen og POOK POOK POOKet på fisken. Da rykket den såvidt til og flyttet seg. Siden temperaturen i vannet er perfekt, vannet har fått rensende dråper og Eli får akkurat like mye mat som damen på dyrebutikken instruerte, så må jeg konkludere med at jeg har en helt jævlig lat fisk. Og hvis den ikke lærer seg noen kule triks snart, blir det sushi til middag i helgen.

Her bor Eli:

søndag 4. oktober 2009

UKAS

UKAS:

Mat: Hamburger fra Mix. Alt man ikke må lage selv = AWESOME.
Drikke: Capri-Sonne Safari Fruits.
Klesplagg: Neidet.
Sang: Britney Spears - 3
TV-program: Mad Men, How I Met Your Mother, Gossip Girl, Supernatural, Community, It's Always Sunny in Philadelphia, Parks and Recreation, Nevermind the Buzzcocks.
Film: Inglorious Basterds.
Opptur: Gullfiskbolle og grus - steg nummer én på veien til fiskene jeg har mast om i tre år.
Nedtur: På etterskudd med alt i verden. DNW.
Minne: En diger, uhyrlig, jævlig helvetes dritskummel person i Scooby Doo-kostyme som vandret rundt på kjøpesenteret. Jeg ble livredd.
Melding: Igjen gidder jeg ikke å gå og finne mobilen på soverommet. Igjen er det helt sikkert en melding fra (L) Silje (L).
Gode venn: Puta og dyna, JFC trøtt.
Savnede: Vidkun Quisling.

torsdag 1. oktober 2009

Nightlight.


"About three things I was absolutely certain. First, Edwart was most likely my soul mate, maybe. Second, there was a vampire part of him–which I assumed was wildly out of his control–that wanted me dead. And third, I unconditionally, irrevocably, impenetrably, heterogeneously, gynecologically, and disreputably wished he had kissed me."


Complete with romance, danger, insufficient parental guardianship, creepy stalker-like behavior, and a vampire prom, Nightlight is the uproarious tale of a vampire-obsessed girl, looking for love in all the wrong places.

mandag 28. september 2009

UKAS

UKAS:

Mat: Kalkunpastabrokkoliblomkålgratenggreie ala Sylvi.
Klesplagg: Matchende slåbrokker.
Sang: Kommer senere.
TV-program: Mad Men, Heroes, Gossip Girl, How I Met Your Mother, Community, Peep Show, It's Always Sunny in Philadelphia, Supernatural. ...hva?
Film: -
Opptur: Ikke døm meg for dette, men antagelig at minimize-to-tray-muligheten endelig kom tilbake til TweetDeck. Å ja, og at tannlegen avlyste timen min og ikke den andre veien rundt for en gangs skyld.
Nedtur: Jeg tror jeg sov bort 87% av uken, også er jeg stresset uten å helt vite hvorfor.
Minne: Bear Jews & blueberries.
Melding: Jeg la akkurat igjen telefonen min på soverommet, så jeg bare... jeg bare gidder ikke. Sorry ass. Men det er helt sikkert en melding fra Silje.
Gode venn: Eli Roth.

søndag 20. september 2009

UKAS

UKAS:

Mat: Rice-A-Roni, tbh.
Klesplagg: Betsey-sokker.
Sang: Det blir det dårlig med siden noen løkjøder har drept all båndbredden min på FileDen for måneden.
TV-program: True Blood, Mad Men, Gossip Girl, It's Always Sunny in Philadelphia, Supernatural, Fringe, Glee, Community.
Film: -
Opptur: Jan Thomas gikk videre i Skal vi danse?, og det er et tegn på at det finnes håp for menneskeheten.
Nedtur: SPONHEIM. SPONHEIM, IKKE GÅ. KOM TILBAKE TIL MEG.
Minne: Eh. Heh.
Melding: "I have no clue what you did last summer." - Silje er ærlig.
Gode venn: Det norske folk, som stemte Jan Thomas videre i Skal vi danse?
Savnede: Ragnar Otnes.

Dan Brown's 20 Worst Sentences

Via The Telegraph.

If Dan Brown’s new novel The Lost Symbol is anything like his previous works, it will not go down well with the critics. Famously, comedian Stewart Lee mocked him for using the sentence “The famous man looked at the red cup” in his bestselling The Da Vinci Code.

In fact, Lee was making that up – the sentence never appears in the book. So are the critics unfair on Brown?

They’re certainly harsh. Edinburgh professor of linguistics Geoffrey Pullum says “Brown's writing is not just bad; it is staggeringly, clumsily, thoughtlessly, almost ingeniously bad.” He picks out some excerpts for special criticism. The female lead in Angels and Demons learns of the death of her scientist father: “Genius, she thought. My father . . . Dad. Dead.” A member of the Vatican Guard in the same book becomes annoyed by something, and we learn that "his eyes went white, like a shark about to attack."

Below we have selected 20 phrases that may grate on the ear. It’s not a definitive list. It couldn’t be: he has published five novels, each around 500 pages long, and the arguments over which are the worst bits will go on for a while. But it’s our list. Add your own in the comment box below.

20. Angels and Demons, chapter 1: Although not overly handsome in a classical sense, the forty-year-old Langdon had what his female colleagues referred to as an ‘erudite’ appeal — wisp of gray in his thick brown hair, probing blue eyes, an arrestingly deep voice, and the strong, carefree smile of a collegiate athlete.

They say the first rule of fiction is “show, don’t tell”. This fails that rule.

19. The Da Vinci Code, chapter 83: "The Knights Templar were warriors," Teabing reminded, the sound of his aluminum crutches echoing in this reverberant space.

“Remind” is a transitive verb – you need to remind someone of something. You can’t just remind. And if the crutches echo, we know the space is reverberant.

18. The Da Vinci Code, chapter 4: He could taste the familiar tang of museum air - an arid, deionized essence that carried a faint hint of carbon - the product of industrial, coal-filter dehumidifiers that ran around the clock to counteract the corrosive carbon dioxide exhaled by visitors.

Ah, that familiar tang of deionised essence.

17. Deception Point, chapter 8: Overhanging her precarious body was a jaundiced face whose skin resembled a sheet of parchment paper punctured by two emotionless eyes.

It’s not clear what Brown thinks ‘precarious’ means here.

16. The Da Vinci Code, chapter 4: A voice spoke, chillingly close. "Do not move." On his hands and knees, the curator froze, turning his head slowly. Only fifteen feet away, outside the sealed gate, the mountainous silhouette of his attacker stared through the iron bars. He was broad and tall, with ghost-pale skin and thinning white hair. His irises were pink with dark red pupils.

A silhouette with white hair and pink irises stood chillingly close but 15 feet away. What’s wrong with this picture?

15. The Da Vinci Code, chapter 4: As a boy, Langdon had fallen down an abandoned well shaft and almost died treading water in the narrow space for hours before being rescued. Since then, he'd suffered a haunting phobia of enclosed spaces - elevators, subways, squash courts.

Other enclosed spaces include toilet cubicles, phone boxes and dog kennels.

14. Angels and Demons, chapter 100: Bernini's Fountain of the Four Rivers glorified the four major rivers of the Old World - The Nile, Ganges, Danube, and Rio Plata.

The Rio de la Plata. Between Argentina and Uruguay. One of the major rivers of the Old World. Apparently.

The Da Vinci Code, chapter 5: Only those with a keen eye would notice his 14-karat gold bishop's ring with purple amethyst, large diamonds, and hand-tooled mitre-crozier appliqué.

A keen eye indeed.

13 and 12. The Lost Symbol, chapter 1: He was sitting all alone in the enormous cabin of a Falcon 2000EX corporate jet as it bounced its way through turbulence. In the background, the dual Pratt & Whitney engines hummed evenly.

The Da Vinci Code, chapter 17: Yanking his Manurhin MR-93 revolver from his shoulder holster, the captain dashed out of the office.


Oh – the Falcon 2000EX with the Pratt & Whitneys? And the Manurhin MR-93? Not the MR-92? You’re sure? Thanks.

11. The Da Vinci Code, chapter 4: Captain Bezu Fache carried himself like an angry ox, with his wide shoulders thrown back and his chin tucked hard into his chest. His dark hair was slicked back with oil, accentuating an arrow-like widow's peak that divided his jutting brow and preceded him like the prow of a battleship. As he advanced, his dark eyes seemed to scorch the earth before him, radiating a fiery clarity that forecast his reputation for unblinking severity in all matters.

Do angry oxen throw their shoulders back and tuck their chins into their chest? What precisely is a fiery clarity and how does it forecast anything? Once again, it is not clear whether Brown knows what ‘forecast’ means.

10. The Da Vinci Code, chapter 4: Five months ago, the kaleidoscope of power had been shaken, and Aringarosa was still reeling from the blow.

Did they hit him with the kaleidoscope?

9. The Da Vinci Code, chapter 32: The vehicle was easily the smallest car Langdon had ever seen. "SmartCar," she said. "A hundred kilometers to the liter."

Pro tip: when fleeing from the police, take a moment to boast about your getaway vehicle’s fuel efficiency. And get it wrong by a factor of five. SmartCars do about 20km (12 miles) to the litre.

8. The Da Vinci Code, chapter 3: My French stinks, Langdon thought, but my zodiac iconography is pretty good.

And they say the schools are dumbing down.

7 and 6. The Da Vinci Code, chapter 33: Pulling back the sleeve of his jacket, he checked his watch - a vintage, collector's-edition Mickey Mouse wristwatch that had been a gift from his parents on his tenth birthday.

The Da Vinci Code, chapter 6: His last correspondence from Vittoria had been in December - a postcard saying she was headed to the Java Sea to continue her research in entanglement physics... something about using satellites to track manta ray migrations.


In the words of Professor Pullum: “It has the ring of utter ineptitude. The details have no relevance to what is being narrated.”

5. Angels and Demons, chapter 4: learning the ropes in the trenches

Learning the ropes (of a naval ship) while in the trenches (with the army in the First World War). It’s a military education, certainly.

4, 3, and 2. The Da Vinci Code, opening sentence: Renowned curator Jacques Saunière staggered through the vaulted archway of the museum's Grand Gallery.

Angels and Demons, opening sentence: Physicist Leonardo Vetra smelled burning flesh, and he knew it was his own.

Deception Point, opening sentences: Death, in this forsaken place, could come in countless forms. Geologist Charles Brophy had endured the savage splendor of this terrain for years, and yet nothing could prepare him for a fate as barbarous and unnatural as the one about to befall him.


Professor Pullum: "Renowned author Dan Brown staggered through his formulaic opening sentence".

1. The Da Vinci Code: Title. The Da Vinci Code.

Leonardo’s surname was not Da Vinci. He was from Vinci, or of Vinci. As many critics have pointed out, calling it The Da Vinci Code is like saying Mr Of Arabia or asking What Would Of Nazareth Do?

tirsdag 15. september 2009

Forelsket.

I Boots, litt. I alle fall i...


og


De må importeres fra Thailand, men er verdt hver baht.

Lukten er ikke så ulik...


...som i kombinasjon med...


...fullstendig eliminerer ethvert behov for parfyme. Fapfapfapfapfap.

Da er spørsmålet bare hva jeg skal gjøre med de åtti tusen BPAL-parfymene mine. Jeg tror jeg heller dem på katten.

In other news: Jeg sørger fortsatt over det kommende tapet av Lars Sponheim. Jeg lurer på om han vil flytte inn hos meg?

mandag 14. september 2009

Lars Sponheim trekker seg etter valget

...og det er helt sikkert fordi jeg stemte Venstre for første gang. Jeg dreper alt jeg tar på.


Jeg kommer til å savne bamsebjørnen min :(

søndag 13. september 2009

UKAS

UKAS:

Mat: Elgkarbonader ala Sylvi. Jeg føler at alt hun lager til syvende og sist ender opp under "ukas mat".
Drikke: Appelsinjuice.
Klesplagg: Nye sko.
Sang: William Shatner - Ideal Woman // Porcupine Tree - Remember Me Lover // Porcupine Tree - The Incident // Porcupine Tree - The Blind House // Pure Reason Revolution - Bloodless
TV-program: Supernatural, Glee.
Film: -
Opptur: Å få komme hjem etter en husvill uke og ha nytt russerkjøkken. Også synes Danny DeVito at jeg er snill.
Nedtur: Forkjølet, nivå Døende.
Minne: "Du skulle vært tekstet, du". - Frank synes pappa snakker utydelig.
Melding: "Sir Thomas Moore... you are to be drawn on a hurdle through the City of London to Tyburn, there to be hanged till you be half dead. After that, cut down alive, your bowels to be taken out of your body and burned before you, your privy parts cut off, your head cut off, your body to be divided in four parts."
Gode venn: Pappa, som lot meg shoppe på kredittkortet hans.
Savnede: Tore Strømøy.

torsdag 10. september 2009

Swatching I (LOVE ME, JAN THOMAS)

Jeg truet med swatching, og her er det. Dog, hvis du sitter på Facebook og til alt overmål vil ha med deg bildene, tror jeg det kan lønne seg å benytte lenken, k.

Jeg er vanligvis omtrent eksklusivt MAC Cosmetics-prostituert, men en kveld for noen uker siden da jeg og Silje satt og hang på ShanaLogic, fant jeg ut at jeg skulle prøve et par glittere fra Lime Crime. Valget falt på Transylvania og Love Spell, henholdsvis dyprød og grønn-gull. Lime Crimes glittere er trygge å bruke på både øyne og lepper og kan dermed med fordel brukes som både øyenskygge, leppestift (blandet med lipgloss, for eksempel) eller til og med i neglelakk, hurraaaa. Det er så mye rart nå for tida. De viste seg i alle fall å være temmelig om nom nom. Estetisk sett, altså. Jeg har ikke smakt på dem. Alle bilder tatt i dagslys uten blitz.


Transylvania. Fra venstre til høyre: på bar hud med MAC Fix+ spray for bedre feste, over MAC shadestick i Crimsonaire (rød base), over MAC shadestick i Sharkskin (sort base).


Bar hud:

Rød base:

Sort base:

Love spell. Fra venstre til høyre: Bar hud med MAC Fix+, over MAC paint pot i Cash Flow (gullbase), over MAC shadestick i Sharkskin (sort base).



Bar hud:

Gullbase:

Sort base:

Seriøst, fargespillet er sygt. SYYYYGT (klikk for større bilde - det er for øvrig en mulighet på alle bildene).


Og sånn ellers har Timon vært ute i natt og benyttet seg av naturens goder, så jeg har ingenting å meddele på kattebæsjfronten.

onsdag 9. september 2009

Danny DeVito Approved

Danny DeVito har endelig opprettet sin egen Facebook page og har i den anledning postet en video for å bekrefte at dette virkelig er en offisiell side. I videoen nevner Danny at det fra før fantes en uoffisiell page (noe som er helt ok), og at den åpenbart ble drevet av en veldig snill person. Den veldig snille personen er meg, så nå har jeg fått The Danny DeVito Seal of Approval - noe som egentlig var målet med livet mitt i utgangspunktet. Four for you, Marne Coco!

Sånn ellers var jeg hos dyrlegen med Timon i går, og fikk beskjed om at a) Timon er feit og må på slanker'n, b) han er en gammel gubbe med slitasjegikt og c) jeg må observere driten hans i to uker og føre ned observasjonene i en dagbok (YES). Dette gleder jeg meg selvfølgelig til, og siden Siljes respons var "http://www.timonspoo.blogspot.com" har jeg tatt dette i betraktning og vurderer å holde dere oppdatert på katten min sin bæsj de neste par ukene. Kanskje komplett med bilder. Noen innvendinger? Jeg tror vi alle kunne fått glede av det. I natt, for eksempel, var han på kattedoen flere ganger først uten resultater, men etterhvert hadde han en normal mengde mørkebrun og noe over middels hard pølse- og kuleformet avføring.

Jeg har også hatt tid til å ta livet av Åse Wentzel iht. forbannelsen. Etter to-tre dager hvor jeg hadde rukket å beundre min farfars Åse Wentzel-CD og sunget Bella Bimba konstant, falt hun død om. Intet nytt under solen.

Ellers vurderer jeg å begynne å swatche litt på bloggen. Sminke, altså. Jeg vet at ingen bryr seg, og det tar jeg som et tegn på at det burde gjøres. Å swatche vil altså tilsi at man kliner litt sminke på hånda eller armen og tar bilder for korrekt fargegjengivelse. Jeg har to digre kofferter fulle av sminke - jeg må da snart gjøre noe med dem.

tirsdag 8. september 2009

Gravneger.

Psykisk utviklingshemmede er ofte flotte, og min mors onkel Erling er intet unntak. For en tid tilbake døde Erlings bror Tor, og nylig tok mamma Erling med på kirkegården for å pynte graven. Der ble det satt en englefigur i messing. Denne engelen falt tydeligvis i smak hos Erling, som etterpå tilbragte store deler av dagen med å oppspilt og i hundre snakke om engelen på graven til Tor. "Engel på grava til Tor". "Vi har satt engel på grava til Tor". "Tenk om noen stjeler engelen". "Det var en fin engel". "Engel på grava til Tor". Slik gjentok han seg selv i det uendelige ganske lenge. Senere på dagen kom Erlings hjelpepleier innom leiligheten hans, og mamma spurte om han ville fortelle hva de hadde gjort tidligere på dagen. Opphauset, entusiastisk og stresset utbryter Erling i raskt tempo: "VI HAR SATT EN NEGER PÅ GRAVA TIL TOR!"