De få gangene jeg er tilbøyelig til å bli sippete av en sang, er det som regel en låt av den rolige, melankolske sorten. Det er også som regel når jeg ser den live på en konsert. Eller i noen tilfeller, når jeg hører den live via telefon fra en konsert jeg ikke kunne bli med på fordi jeg fikk influensa, og broren min står i andre enden og brøler "HAHA" som Nelson i The Simpsons. Men fellesnevneren er altså at det er en downtempo sutrelåt. Så hvorfor blir jeg så salig av Porcupine Trees "The Blind House"? Damn you, Wilson.
2 timer siden
0 kommentarer:
Legg inn en kommentar