HELLO.

Dagene passerer på sitt sedvanlige herp derp derp vis, og jeg gjør ingenting av nytte. Bror og samboer har returnert fra Europa-turné og medbragt gaver fra Italien siden jeg har vært ukarakteristisk lite ubrukelig og bidratt med korrekturlesing av Ida Kristines masteroppgave. Jeg har fått brevåpner (hvilket jeg har ønsket meg i over 9000 år) og fjærpenn med fire tilhørende blekkhus. Kalligrafien min er ikke noe å skrive hjem om verken med fjær- eller kulepenn, men jeg skal øve.

Undertegnedes utgående brev har lenge blitt voksforseglet og stemplet, så dette er bare et naturlig neste steg.

Jeg har rundstjålet familien min i poker. Jeg lærte å spille først tidligere i år, mens resten av gjengen har vært ganske drevne i alt mellom 40 og 60 år, så jeg er ganske stolt. Og en del kroner rikere.

Hipstamatic er det nye Crocs, og utgår antagelig fremover.

Antagelig skyldes pokerlykken min at jeg var iført en LUCKY PANDA HAT. Jeg ble truet med luefratakelse idet jeg røsket til meg min tiende pokerpott, men vi ble til syvende og sist aldri adskilt.

Men jeg får ikke bruke den offentlig med mamma.

Apropos mamma, så donerte hun forleden litt tid til å bleke skiten ut av håret mitt. Det var fint, for jeg hadde stort sett min naturlige hårfarge fra før, og den minner mest om en blanding av sand, strå og en glassmanet.

Stort, bleket hår. Sløyfer er min nye greie, bare sier fra.

I går ringte mamma meg klokken halv elleve og sa noe i retning "dra deg på badet og ordne deg, for vi skal på Skafferiet. Og INGEN SLØYFER OG LISSER OG KNIPLINGER OG ROSA SKO ELLER NOE SÅNT DRIT, FAEN ASS". Så jeg dro meg zombieaktig inn på badet og gnikket og gnudde av meg døde hudceller og søvn og ønsket om å sove i minst fem timer til og slengte meg med, for mamma har gaulet om dette Skafferiet i halvannet år, og når mamma gauler om noe er det egentlig best å gi etter. Sånn er alle mammaer, y/n?

På Nes var det åpenbart veteranbilløp eller utstilling eller noe lignende, dømt etter hvordan de provinsielle innbyggerene hadde linet seg opp etter veien med campingstoler, kaffe på kanne og norske flagg. Det var litt som å være med i Flåklypa Grand Prix. Heldigvis fikk jeg, trass i at min bilinteresse hangler på minussiden, beskuet noen eksklusive doninger fra 30-tallet av typen som SS trallet rundt i (Citröen, Benz) og ble litt glad inni meg, tross alt. Det er en estetikk jeg kan verdsette.

Du vet - slike, bare med færre swastikaer.

Så ankom vi Skafferiet, en gammeldags café/landhandel på Hovinsholm hvor de stakkars serveringspikene må løpe rundt i stuepikeklær og skaut fra tidlig 1900-tall.

Skafferiet (damen i lilla viste seg å være den gamle gymlærerinnen min fra ungdomsskolen. Hun var ei hurpe).

I landhandelen kjøpte jeg meg et gammelt sykkelhorn. Fordi det er min sak hvilke ubrukelige ting jeg velger å bruke 400 spenn på.

Jeg kjøpte meg også en dørbanker. Som jeg ikke får lov til å henge opp, siden pappa er så bekymret for den kostelige pappeskedøren han kjøpte for en femhundrelapp. Buu.

Noen meter lenger nede i veien, på Hovinsholm gård, hadde de PONNIER. Jeg ble selvfølgelig spinnvill og bestemte meg å kose med ponniene FOR ALLTID. "FOR ALLTID" ble en halvtime hvis jeg ville ha skyss hjem, og det ville jeg helst, da.

Ponnimamma med PONNIBABYER.

Den første ponnien jeg koste med. Den var flokete og møkkete, litt som meg.

Sjaluponnien med emolugg som kom og også ville ha kos.

Min nye bestevenn i hele verden; BABYPONNIEN. Den elsket meg og jeg elsket den og den koste og jeg koste og klappet og den var så glad i kos at den skalv og jeg vil ha den. PLIS'A KAN JEG FÅ BABYPONNI?

Så måtte vi vaske hendene i Mjøsa siden de hadde blitt ponnimøkkete.

Dette er mammas hender. Mine er likbleke og babymyke siden jeg aldri har gjort noe nyttig med dem.

Og i natt har jeg drømt om babyponnier.