Provinslykke

I voksen alder er jeg kanskje tilbøyelig til å hikste litt dersom jeg får jord under neglene eller befinner meg et sted hvor man ikke har tilgang på døgnåpen handel (internett ekskludert), men det fantes en enklere tid da jeg hadde potensiale til å utvikle meg til et velbalansert, normalt menneske som deltar i normale aktiviteter. Om ikke akkurat fri for eksentrisitet, var jeg et relativt velfungerende barn med en tilsvarende barndom. Faktisk i enkelte isolerte tilfeller på kanten av kvalmende idyll. Etter en nostalgidryppende samtale med moderskipet har jeg dermed bestemt meg for å rette en takk i retning min tante Sylvi som i en periode bosatte seg på en gård i Kirkenær, slik at jeg som Marne-frø fikk mulighet til å innhøste blant annet følgende opplevelser jeg ikke ville vært foruten:

• Grytidlig innhenting av nylagte egg fra hønsehuset.
• Produksjon av illeluktende søppelmos som deretter ble medbragt til bingen og matet til grisene.
• Kosing med purunge lam mens man gir dem melk fra ølflasker.
• Spontane kveldsfisketurer med påfølgende hjemmelaget fiskesuppe med bruk av fangsten.
• Skikkelig nisse på låven en mørk kveld i desember (solid, gammeldags fjøsnisse; ikke en fyr i slapsete nissedrakt fra Europris med polyesterskjegg).
• Kanefart i julen.
• Sykkeltur til bestemor som bragte en med ut i skogen for å plukke blåbær.
• Verdens mest engasjerende OL-spill på en eldgammel konsoll som ikke engang en herdet Marne-nerd i retrospekt er i stand til å identifisere.
• Hytteturer til Vågå med pus i baksetet og Monopol jeg tapte i slik at jeg utvilsomt fikk skreket og hylt som et mordoffer resten av ferien og ødelagt den for alle andre.
• Alle de fine tingene jeg ikke husker.

Så tusen takk, Sylvi - det er definitivt ikke din feil at jeg er defekt.