Who would believe such pleasure from a wee ball o' fur?

Timon, juni 2010.

Jeg har en viss følelse av at blogginnleggene mine de neste fem årene kommer til å dreie seg om PUS. Ikke at dette er en beklagelse - dere må nok bare finne dere i det alle... to? Tre?
Sorgprosess og det der. Jeg tror jeg øyner fremskritt siden tristhetsfølelsen sakte begynner å erstattes med et gnagende Timon-formet hull i bringen min, hvilket ikke gjør mindre vondt, men resulterer i færre tårer - noe som igjen gjør meg mer skikket til å med tid og stunder kanskje forlate huset (og ikke bare for å innta huset til mamma). Seriøst, etter all hylgriningen de siste dagene har jeg sett ut som en black moor-gullfisk.

Meg.

Luke, Timons gjenlevende tvillingbror, har alltid vært den pysete og forsiktige av de to, men etter Timon døde har han påtatt seg å vokte meg til alle døgnets tider. Han forlater ikke sengen min annet enn for å spise litt og gå på do et par ganger om dagen, eller for å følge etter meg hvor enn jeg skal. I kveld fulgte han etter meg hver eneste skritt da jeg var ute og gikk en tur (og da jeg kom til lysthuset i hagen og satt meg ned for å stirre i veggen en stund - noe jeg gjør mye av for tiden - satte han seg først ned ved siden av meg for å forsikre seg om at jeg ikke skulle noen steder, så klatret han opp på fanget mitt, reiste seg opp på bakbeina og la potene på bringen min og ga meg gjentatte koser i ansiktet), han blir alltid med meg bort til Timons grav, er jeg på badet ligger han utenfor døren og venter på meg, og han løper alltid foran meg og hopper opp i sengen når jeg sier vi skal legge oss. Katter er fantastiske, og jeg melder meg frivillig til å pisse på hvem enn som ytrer sentimenter som "ta deg sammen, det er bare en katt". PSSSS! <- Urinering.

Jeg har også fått bekreftet at jeg har fattet gode beslutninger innen valg av venner, som har bidratt med trøstende ord eller gode distraksjoner eller begge deler, og spesielt vil jeg rette heder og ære og utallige klemmer i retning Irene og Cathrine (uten at det betyr at noen av dere andre har vært mindre uvurderlige de siste dagene). Og mest av alt er jeg så heldig at jeg har blitt utstyrt med fantastiske tanter (eller bonusmammaer, som jeg også betrakter dem som), som har tatt seg av meg. Også mamma, da, som gir meg klemmer og kjøper blomster til meg og gir meg blomster og lykter til å ha på graven og ringer meg hver dag og henter meg hvis jeg vil på besøk og få gode mammaklemmer.

Jeg merker at jeg nok har mange forjævlige dager, uker og måneder foran meg, men i det store og det hele merker jeg at det også går fremover, på sitt vis. Men femten år er veldig lenge, og det er snakk om avgjørende år. Jeg var åtte da vi var hos Ane Hedvig i Glimmerveien og hentet Timon (og Luke dagen etter, siden vi ikke ville han skulle bli ensom), og i dag er jeg tjuetre. Timon har vært med meg gjennom alle de viktige endringene og utviklingene i livet mitt og vært en så stor del av det at det er en omveltning av større proporsjoner enn jeg noen gang har opplevd. Satt i perspektiv, så hadde jeg den katten lenger enn jeg hadde 3/4 av alle besteforeldrene mine. Derfor tillater jeg meg å sørge hvordan jeg vil og hvor lenge jeg vil, uten å føle snev av at jeg på noen måte er melodramatisk. Timon og Luke har vært bestevennene mine i femten år, og nå er den ene borte. Selv AI-livsformer som undertegnede opplever følelser noen ganger.

Det aller siste bildet. Tatt torsdag, to dager før Timon (v.) døde. Også siste gang jeg så ham.

Timons grav. Noe sier meg at jeg kommer til å sørge for tente lys der hver kveld i lang tid fremover.