Barneoppdragelse.

Jeg er ikke så glad i barn som ikke er veloppdratte. De som hyler, skriker, dæljer, slår, klatrer og herjer mens foreldrene står og ser passivt på og sier, "åååh, er de ikke søte?" Men så innser jeg også noen ganger at selv om de eneste barna jeg har hatt og noen gang kommer til å ha er de firbeinte, så er det jo så jævlig vanskelig å si nei til dem innimellom (les: nesten alltid).

"Ligg stille, kjerring, jeg prøver å sove på nakken din".

I kveld har Luke (avbildet over) vært ute en tur. Han kom så galloperende inn, mjauende/skrikende som om han skulle ha blitt antastet av en katolsk prest. Heldigvis snakker jeg noe kattsk, og vet hva det i dette tilfellet det betydde: "MAREN? MAAAAAAREN. MAAAAAAREN. MAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAREN! Det har regna på meg :("
Ute av stand til å se barnet mitt i slik ulidelig smerte, kaster jeg kjapt et håndkle inn i tørketrommelen i et minutts tid så det skal bli godt og varmt, og tørker pus mens han putrer, maler, strekker, gnir og ruller seg som en vulgær øst-europeisk gatepike. Etter en liten stund er han tørr og god som gull, og uttrykker noe i retning "KTHXBAI" før han piler ut atter en gang for å bli like søkkvåt som sist. Og om ti minutter kommer han ulende tilbake, og jeg kommer til å kaste håndkle i tørketrommelen og tørke og gnukke, og han kommer etterpå til å trippe ut igjen i ti minutter...