Jeg er ganske vant til følelsen av å savne Timon ettersom det har hendt fra tid til annen at jeg har tilbragt en del dager for eksempel hos mamma eller i Kongsvinger, og det er vanskelig å forsone den velkjente lengselen med faktumet at jeg aldri kommer til å se ham igjen. Det har alltid hørt med til den følelsen at jeg snart skal hjem, at jeg snart skal kose med pusen min, at det har blitt en slags selvfølge. Så hver gang jeg kommer på at om jeg så skulle leve til jeg blir 110 år, så vil jeg aldri noensinne se ham igjen, kjennes det som et slag i mellomgulvet. Slik sett er jeg også uenig med de som hevder jeg burde oppsøke flere distraksjoner fremfor å terpe på det hele tiden - jo før jeg får innarbeidet det og brent det inn i hjernebarken, jo før slipper jeg å få ti tonn murstein i hodet hver gang jeg husker. Derfor har jeg også hoppet ganske rett inn i det med bilder og det lille som finnes av videoer. For jeg kan gjerne nekte å se på fordi det gjør meg miserabel, men det gagner meg ikke å lengden å utsette det for så å få det inn med teskje i lang, lang tid fremover. I kveld har jeg og mamma sett på et par opptak jeg gjorde av en stakkars misfornøyd Timon pus etter veterinærbesøk, hvor han først er muggen fordi han ikke slipper ut av buret sitt før han er litt mer stø på beina, etterfulgt av noen ekstremt skjenende, ubalanserte skritt rundt i rommet mens han antagelig tenker noe sånt som, "HVORFOR FAEN DRIVER ALT OG GYNGER?" Og det slår meg at jeg er redd for å glemme de små tingene, og at jeg derfor kjenner et lite behov for å skrive noen av dem ned.
Jeg vil ikke glemme den grove mjauingen hans som alltid fikk meg til å tenke at han antagelig ville passet inn i Texas. Eller hvordan den stod i kontrast til Lukes falsettpip. Eller det nabodamene påpekte, at det hørtes ut som han gikk (eller rettere sagt: vagget) rundt og mjauet "Maren. Maren. Maren". Han var en skravlete pus.
Jeg vil ikke glemme hvor rolig og sindig han var, også det rake motsatte av broren sin. Hvis Timon var et menneske, ville han antagelig vært Ennis del Mar, Heath Ledgers rollefigur i Brokeback Mountain.
Og i ettertid er det morsomt at det første navnet hans var Lillepus, siden han var megadiger. Moren hans var Mina Cecilie, min bestevenninne Ane Hedvigs barndomspus, og da hun fikk kattunger i 1995 plukket en gjeng jenter i klassen ut "sin" pus inntil de fikk permanente hjem i juni. Ida Christine valgte Timon og ga ham navnet "Lillepus". Jeg tror Ida Louise plukket ut Luke, men jeg er ikke skråsikker.
Mamma sier at vi fikk Timon samme dag som jeg hadde falt og skamslått meg i trappa opp til vannsklia på Hunderfossen, hvor jeg var på tur med Ferieklubben. Det husker jeg ikke hvorvidt stemmer, men jeg vet at det var grått og regn ute. Mamma var på jobb på ettermiddagen/kvelden, og jeg ble passet av naboen vår, May. Vi var hos Ane Hedvig i Glimmerveien og hentet Timon, og Thomas (sønnen til May) tok også med seg en pus (som måtte omplasseres senere siden de var allergiske, men jeg husker den veldig godt). Jeg husker at vi satt i baksetet i bilen med de nye pusene våre mens May var inne på butikken. Jeg ga Timon en suss på den kalde, våte nesen.
Vi hadde ingen katteseng klar, så jeg hadde tatt en hvit skuff ut av kommoden min, gjort den myk med klær (jeg husker en hvit t-skjorte) og lagt en leke oppi. Dette var før jeg visste at Timon var en ganske sur pus som aldri noensinne ville leke. Han sov heller aldri i den sengen. Jeg husker også at jeg stod opp samme natt og var oppspilt over å endelig ha en katt, men han var fortsatt litt redd. Jeg husker jeg møtte på ham rundt hjørnet i gangen, og at han stakk av som om jeg skulle prøvd å spidde ham.
Dagen etter var jeg og mamma og hentet Luke, for vi ville ikke at Timon skulle bli ensom og kjede seg. Han var i sofaen da vi kom hjem med Luke, og de ble overlykkelige av å se hverandre igjen.
Egentlig skulle de være innepuser, men uansett hva vi satte opp av skjermer og blokkader foran døra, så kom de seg ut. Derfor ble de bare utepuser til slutt. Luke trivdes alltid best inne og var en kosepus, mens Timon ville være ute og jakte. Ikke var han kosete heller, noe som tok en 180 graders tørn etter han ble eldre og ble en gigantisk kosegris. Vi pleide alltid å spøke med at noe måtte være alvorlig galt hvis han begynte å male (noe som skjedde kanskje to ganger i året), men etter hvert ble han typen pus som begynte å male så fort man så på ham.
Og siklingen. Gud bedre, siklingen. Timon var en gigantisk siklepus. Tok du på ham begynte munnvikene å renne automatisk. En gang satte jeg og Ane Hedvig en liten skål under haken hans mens vi koste med ham, og den var ganske full etter noen minutter.
Det var også et par anledninger hvor begge kattene var borte hele dagen og vi var så bekymret at vi holdt på å forgå, men så hadde de bare sovnet i aviskurven, eller oppå LPene til pappa. Begge steder hvor vi i ettertid syntes det var rasende festlig å tenke på at de to hadde fått plass.
De pleide alltid å sove oppe på hattehyllen i gangen, og også der er det morsomt å tenke på at de i det hele tatt kom seg. For femten år gamle katter er ikke like spretne som de var. Og hvis man stod på tå og koste med Timon mens han lå der oppe, kunne man i grunn regne med at man fikk en liten skur av sikkel i hodet.
Det eneste i verden som var bedre enn kos, var å bli børstet. Og på sitt mest røytete verste, så hadde han omtrent skiftet farge når man var ferdig. Grå-svart pus var plutselig brun.
Han klarte aldri å bestemme seg for hvorvidt han elsket eller hatet meg den uken for et par år siden da han hadde et infisert sår i øret og jeg måtte rense det og ha på Brulidin daglig. Surere pus enn en sur Timon skal man lete lenge etter, men han skjønte at jeg prøvde å hjelpe også.
"Få kos". Det ble ikke gjort særlig mye i løpet av de siste leveårene hans, men når jeg sa "få kos" til Timon, koste han meg alltid på kinnet. Andre prøvde å be ham om det samme, men fikk det aldri til.
Den eneste gangen Timon har stukket av var i fjor sommer da vi pusset opp kjøkkenet. Jeg søkte eksil hos tante i Kongsvinger, og det gikk ikke lenge før Timon var vekk. Antagelig en blanding av uroen hjemme, og at han ville lete etter meg. Han var borte i nesten en uke, men øyeblikket jeg fant ut at jeg ikke klarte å være borte mer og ville hjem og lete, dukket han opp med en eneste gang jeg satte foten ut på plenen og lokket på ham. "Maren. Maren", breket han da han kom luntende opp bakken mellom blokkene.
Han har aldri likt å ligge på fanget, og den eneste gangen jeg har fått ham til å være fangpus var da jeg satt i lenestolen og så på Who's Afraid of Virginia Woolf? Kanskje han var hypp på Liz Taylor.
Og ikke minst vil jeg aldri glemme de store, mandelformede menneskeøynene som stirret rett inn i sjelen din og visste hvordan du hadde det.
Timon, Timon pus, Sikle, Siklepus, Timmy, Sirkuspus, Timothy Dalton.
0 kommentarer:
Legg inn en kommentar