Katt, selvfølgelig, ikke baby. Babyer er dritskumle.
Da dette bildet ble tatt het han Dylan og var hjemløs.Et par dager før jul var jeg hos dyrlegen til kontrolltime med Luke, som har røket av et korsbånd. Da jeg skulle hente ham og ble med inn på rommet hvor de har dyr som våkner fra narkose o.l., spurte dyrlegen meg om jeg kjente noen som ville ha katt. I det ene buret lå katten Dylan, en ett år gammel katt med navlebrokk som eieren hadde gitt fra seg, og som måtte bøte med livet dersom han ikke fikk et nytt hjem innen to dager. Jeg bare, "NOOOOOOOOOOoooooo". Så sa jeg at jeg kjente et par stykker jeg kunne høre med, siden det kanskje var aktuelt (det var bare litt sant). Så da kjøpte jeg halvannen uke, til på nyåret. I mellomtiden lette jeg febrilsk etter noen som kunne gi Dylan et hjem, uten mye hell. Jeg vurderte naturligvis å ha ham selv, selv om Luke antagelig ville blitt muggen. Jeg spurte pappa om det var greit at jeg da hadde ham her inntil jeg flytter om en måneds tid, men det var jo fullstendig uaktuelt, da. Fordi pappa er direkte ond noen ganger. Et par dager før nyttårsaften forbarmet min alltid like snille mor seg over meg og sa at her skulle ingenting være uprøvd - for pusen har livets rett. Hun skulle ta ham inn på prøve, og hvis det gikk bra og han gikk overens med kattene hennes, skulle hun selvfølgelig ta vare på ham for meg til jeg er installert i egen leilighet.
Vi var og hentet ham for et par dager siden, og etter å ha tilbragt et par timer trygt halvgjemt under senga på soverommet (som vi tenkte han kunne bli kjent i før vi introduserte ham for et helt nytt hus) kun avbrutt av noen spisepauser, kom han frem og snuste og koste og fant seg til rette på kommoden hvor han kunne sitte og følge med på de spennende bilene. Siden han tilpasset seg så raskt fikk han lov til å bevege seg rundt i resten av huset også, og det var en braksuksess. Han vet hvor kassa er, hvor maten står, han ble umiddelbart venn med de andre pusene (selv om de ikke akkurat klenger på hverandre), og han koser og er skjønn.
Jeg har kommet frem til at jeg ikke er stor nok fan av Beverly Hills 90210 til at han kan hete Dylan. Hadde han vært eldre eller latet til å lystre navnet skulle jeg revurdert, men han virker rimelig uaffisert. Dessuten synes jeg de forrige eierene hans er lite teite som bare, "sorry, vikke ha'n, bare knert'n", og at de ikke fortjener å navngi ham. Internhumor førte til at jeg var fristet til å kalle ham Trond, men... nei. Så vurderte jeg at han bare kunne hete hva enn jeg fant på i øyeblikket når jeg skal lokke på ham eller noen spør hva han heter. Da kunne han hete Jørn den ene dagen og Jeff Goldblum den andre. Mamma insisterer derimot på at han bare skal hete Pus. Det synes jeg er svært lite fantasifullt. Men hun er mamma, og er den som har barmhjertighet nok til å ta ham inn, så jeg synes hun skal få bestemme. Det betyr ikke at jeg ikke kan gi ham mellom- og etternavn. Etter å ha konsultert venner hvis dømmekraft jeg stoler på og som synes han ser nobel ut, har jeg bestemt at han heter Pus Horatio Boothroyd.
Pus Horatio Boothroyd.
Vi var og hentet ham for et par dager siden, og etter å ha tilbragt et par timer trygt halvgjemt under senga på soverommet (som vi tenkte han kunne bli kjent i før vi introduserte ham for et helt nytt hus) kun avbrutt av noen spisepauser, kom han frem og snuste og koste og fant seg til rette på kommoden hvor han kunne sitte og følge med på de spennende bilene. Siden han tilpasset seg så raskt fikk han lov til å bevege seg rundt i resten av huset også, og det var en braksuksess. Han vet hvor kassa er, hvor maten står, han ble umiddelbart venn med de andre pusene (selv om de ikke akkurat klenger på hverandre), og han koser og er skjønn.
Jeg har kommet frem til at jeg ikke er stor nok fan av Beverly Hills 90210 til at han kan hete Dylan. Hadde han vært eldre eller latet til å lystre navnet skulle jeg revurdert, men han virker rimelig uaffisert. Dessuten synes jeg de forrige eierene hans er lite teite som bare, "sorry, vikke ha'n, bare knert'n", og at de ikke fortjener å navngi ham. Internhumor førte til at jeg var fristet til å kalle ham Trond, men... nei. Så vurderte jeg at han bare kunne hete hva enn jeg fant på i øyeblikket når jeg skal lokke på ham eller noen spør hva han heter. Da kunne han hete Jørn den ene dagen og Jeff Goldblum den andre. Mamma insisterer derimot på at han bare skal hete Pus. Det synes jeg er svært lite fantasifullt. Men hun er mamma, og er den som har barmhjertighet nok til å ta ham inn, så jeg synes hun skal få bestemme. Det betyr ikke at jeg ikke kan gi ham mellom- og etternavn. Etter å ha konsultert venner hvis dømmekraft jeg stoler på og som synes han ser nobel ut, har jeg bestemt at han heter Pus Horatio Boothroyd.
Pus Horatio Boothroyd.Mamma synes ikke det er rart at jeg falt for Pus Horatio Boothroyd. Jeg hadde ikke tenkt over det, men han er litt som Timon reinkarnert (bortsett fra at han var født for lengst da Timon døde). Delvis i utseende, selv om han har andre farger. Han har litt triste menneskeøyne, er voksen og robust med lange ben, og har samme type pels. Men kanskje enda mer i lune. Han fremstår som en så forstandig, rolig, snill og klok pus. "Kanskje det var en mening med det", sa pappa. "STFU, du ville heller at han skulle bli avlivet enn å ha litt ekstra kattehår på gulvet i tre uker", sa jeg. Jeg er ikke så ~spirituell~ av meg at jeg sitter og ser mening i alt, men at det er litt trist-koselig skal jeg definitivt ikke nekte for. Pus Horatio Boothroyd skal i alle fall få det godt hos meg/oss.
0 kommentarer:
Legg inn en kommentar