Rosa kuriosa

HVORFOR.

2011-10-28T01:35:00.007+02:00

HEI BLOGGEN. I dag var jeg på Hennes & Mauritz. Der besøkte jeg barneavdelingen. På barneavdelingen ble jeg sinna. Nå skal jeg fortelle deg hvorfor jeg ble sinna. Jeg skal også vise deg.

Hvorfor er det slik at barn, som i de fleste ikke tilfeller bryr seg om klær, og som ville vært lykkelige ikledd striesekk de kunne skitne til så mye de vil, får tilbudt klær som dette?

Og dette?

Og DETTE?

Eller denne kjolen?

Eller JESUS CHRIST denne genseren som er det vakreste jeg har sett?

Det finnes ikke rettferdighet i verden.

HALLA SKJERA

2011-07-15T11:38:00.027+02:00

Jeg skrev til Marthe at jeg skulle oppdatere så fort

a) det skjer noe i livet mitt som er såpass spennende at ikke selv jeg sovner bare av å skrive om det

eller

b) jeg bare kjeder meg

og nå har vi kommet til det punktet hvor b) jeg bare kjeder meg. Sorry. Jeg har ikke vært på de store eventyrene siden sist, så som vanlig velger jeg å bare dælje litt på tastaturet og se hva som kommer ut. På én side kunne jeg ønske at jeg blogget oftere, for jeg er temmelig sikker på at jeg har drept enda en person siden sist, men jeg kan sannelig ikke komme på hvem. Men ellers viser det seg at forbannelsen potensielt er smittsom, da Oda relativt nylig ganske ut av det blå hadde en samtale om Jackass' Ryan Dunn og sådan googlet mannen, og ikke lenge etterpå døde han i en bilulykke. Det kan faktisk virke som at alvoret i forbannelsen eskalerer når den smitter over til andre, for det var også en annen person som omkom i bilen Dunn fyllekjørte, hvilket betyr at Oda faktisk drepte to mennesker - hvorav hun bare hadde forbannelsestilknytning til den ene. UflaX.

Jeg har blitt eier av en del ny flott vinyl siden sist. Det burde jeg bildedokumentere, ettersom jeg faktisk har en vinyl-tag og greier. Den ultimate stoltheten er kanskje et album av Pål Paljett. Majoriteten av de nye anskaffelsene stammer fra samlingen til mormor og morfar, og ble generøst donert av tante Tove. Er det noen sak. Apropos tante Tove og Marne på eventyr, så kan jeg melde om at jeg tok med nevnte tante på My Chemical Romance-konsert i forbindelse med bursdagen hennes i mars. Fra utsiden, sett opp mot de andre publikummerene, vil jeg regne med at det mest så ut som at det var tante som hadde med meg, men den gang ei. Og det var slik Marne oppdaget at My Chemical Romance var et uhorvelig solid liveband og ikke kjedet seg et sekund selv om hun var på konsert med et band hun ikke hadde det minste forhold til, og som bare spilte låter hun aldri hadde hørt. I etterkant av konserten begynte Marne og Silje å høre på en eller to utvalgte låter fra albumet Danger Days i smug. Da Marne fortalte Silje at hun hadde falt for en MCR-låt ved navn Planetary (GO!) og sendte den til henne, sa Silje noe i retning "haha, My Chemical Romance, du kan jo ikke hø-NTZ NTZ NTZ NTZ NTZ NTZ DET HER FENGER NTZ NTZ NTZ".

Senere i mars fikk Kaizers Orchestra lov til å spille for meg. Regner med at de satte pris på det.

I begynnelsen av mai tok jeg med meg Sigurd på Mono for å se Slim Cessna's Auto Club. SCAC viste seg å være et enda bedre liveband enn selv Kaizers og jeg har aldri følt meg mer frelst. For en rask innføring i sjangeren Gothic Americana vil jeg anbefale å hoppe over til dette innlegget på fetter Oscars musikkblogg. Your faves could never.

Naturlig stylingvalg når man skal på konsert og se svett sumprock.

Bare verdens beste liveband.

Etter konserten fikk jeg plage bandet litt - det var fint. Jeg fikk gratis klistremerker av Munly, som ikke er 5% så skummel som han ser ut. Men 5% er nok til at jeg nok kan anbefale Tena Lady dersom noen jeg kjenner skal i nærheten av ham noen gang. Slim Cessna selv ble litt glad i meg og fant ut at han skulle gi meg en tvangsklem. Jeg erfarte at når man er på høyde med Danny DeVito og får tvangsklem av noen på 2.10 som i tillegg står på et ganske høyt trinn, ser det ganske teit ut. Så ble jeg bedt om leg da jeg skulle kjøpe Solo.

En annen dag fikk jeg smake på litt skuffelse da jeg kjøpte meg en bok som jeg hadde regnet med at var en biografi noen hadde skrevet om meg. Det var det ikke.

Men det kunne vært det. Bortsett fra pessaret på hodet, hvilket jeg ikke har prøvd (enda).

Accurate.

Hamar fikk seg nytt svømmebasseng for en stakket stund, men ikke engang vann synes det er noe spennende i Hamar, så bassenget slo seg igjen sammen med Mjøsa slik at det i det minste kunne ta seg en tur til Ringsaker.

Vann.

I juni var jeg i dåpen til en nyankommen tremenning. Det var den første dåpen jeg har overvært siden min egen, og jeg forstår det som at dåpsbarnets komplette ro og stillhet på dagen stod sterkt i kontrast med min egen oppførsel da jeg for 24 år siden var i samme situasjon.

Jeg mistenker at temaet for etterdåpssammenkomsten var "hjernen til Marne".

Det viste seg også at andre familiemedlemmer deler undertegnedes motesans, og det synes jeg er lovende.

Var så misunnelig på kjolen til Gabriella at jeg kunne dødd.

Og for noen uker siden hadde vi vår årlige hagefest. Der overbeviste jeg noen om å la meg få håndtere et sverd. HAHA, SUCKERRRRRS.

Alle overlevde.

Egentlig var jeg ikke så mye festdeltager som jeg var barnevakt for de to barna til kveldens underholdning. Jeg sier "barnevakt" for å late som jeg har en viss integritet, når sannheten er at det gikk ut på å leke med ni- og tolv år gamle likesinnede. Fordi jeg selv er et sted mellom ni og tolv. Vi snakket om romskip og så på Star Trek.

De hadde med alle Doctor Who-lekene sine. Jeg var enda mer misunnelig enn jeg var på kjolen til Gabriella.

Nå slår det meg at jeg ikke har skrevet om katter enda, hvilket føles helt feil. Jeg føler meg jo tross alt mest hjemme når jeg skriver/snakker om katter. Jeg var for eksempel hos Vet Sentrum for å kjøpe kosttilskudd til Luke, og dit kan jeg åpenbart ikke dra uten å stikke innom kattekennelen med ett mål i sikte: HUG EVERY CAT. Dette er noen av de nye vennene mine:

Jeg har også luket ugress og pyntet opp litt på graven til Timon. Det er snart et år siden han døde og jeg vurderer fortsatt å forsøke å bli necromancer.

På kjæledyrfronten kom jeg også på at jeg har en drage. Han har fått navnet Meraxes.

Han har også fått mat. "Du er en rar unge." - Mamma

Jeg har vært på Løiten Lys og kjøpt flere vakre ting til å pynte leiligheten min med. Jeg har ganske utsøkt smak.

Øvrig:

Jeg liker ugler, klokker og smykker, så mamma ga meg et ugleklokkesmykke.

Jeg liker giraffer og Royal Ascot-hatter, så pappa tegnet en giraff med Royal Ascot-hatt.

Jeg bakte cupcakes. De smakte diabetes, så jeg ga dem bort.

Og sånn ellers har Game of Thrones både hatt premiere og blitt ferdig med første sesong på HBO. Hvis du ikke ser på Game of Thrones er du et elendig menneske. A Song of Ice and Fire-bøkene er stort sett de eneste jeg fangirler like mye som Gormenghast og Lord of The Rings. Politikk! Drager! Incest! Ulver! Krig! Blod!

Hilsen Marne

Grunner til at Marne er ålreit å bo med når du har oppkastsjau:

2011-03-21T23:24:00.002+01:00

Når du er krokbøyd over skåla og deltar i NM i å rope på elgen, står hun klar med et glass kaldt vann til deg etterpå.
Hun sørger for å rydde opp og rengjøre på bad, stue og kjøkken for pasientens ultimate komfort.
Hun donerer sin dyrebare halvfulle flaske Cola Zero som hun egentlig skulle spare til Big Love-finalen til deg.
Med god hjelp fra en angelisk stefar drar hun på livsfarlig, speilglatt føre på butikken og handler inn, samt sørger for å kjøpe med Cola til deg for å forhåpentligvis hjelpe litt på kvalmen.
Mens du sover lager hun suppe, slik at du, når du kommer dithen at du vil prøve å spise litt, har noe som ikke er tungt for magen du enkelt kan varme opp.

Grunner til at Marne kanskje ikke er optimal å bo med når du har oppkastsjau:

Hun dokumenterer de gode gjerningene sine på nett, slik at hun kan holde det mot deg dersom hun smittes og du ikke holder samme standard.

Når skilpadder flytter

2011-03-05T17:46:00.013+01:00

Når jeg blir stor skal jeg kjøpe meg et nytt kamera som jeg ikke skal ha liggende i veska 24/7 mens jeg slenger den rundt som en diskos og plutselig en dag oppdager jeg at hei, det her kameraet funker jo ikke så bra lenger som det gjorde da jeg kjøpte det. Og da slipper jeg å utsette alle for råtne mobilbilder hele tiden.

Anyway, jeg er på flyttefot, i et tempo som ville gjort et gjennomsnitts dovendyr litt utålmodig. Hvilket er hvordan jeg liker det. Jeg har kjøpt opp ca. halve IKEA og fått møblene på plass (bortsett fra seng, men det er det nesten så jeg revurderer hvorvidt jeg trenger etter å ha arvet verdens mest magiske sofa fra tante Sylvi), så nå lesser jeg egentlig bare et par-tre pappesker med meg sånn, annenhver dag. På nåværende tidspunkt tror jeg at ca. 10-20% av rælet mitt er på plass, så jeg har en del jobb foran meg. Som jeg antagelig blir ferdig med i ca. 2018, men det er helt ålreit.

Det ser i alle fall ca. litt sånn ut på nåværende tidspunkt:

Barsk, mandig entré.

Første bildet opp på veggen var åpenbart Sinatra.

FML.

Men så gikk det bra likevel.

Silje har håndbrodert Super Mario Bros-magneter til meg, fordi hun er awesome.

Etter kjøkkenskapet å dømme, har min karriere som seriøs og voksen til gode å ta av.

Utsikten fra sofaen, i.e. min faste utsikt i all overskuelige fremtid.

Jeg har ca. tre tusen vitrineskap. Det føles bare naturlig. De er egentlig bare fulle av affeksjonsverdi, så en eventuell innbruddstyv ville blitt skuffet. Hører dere det, innbruddstyver?

Vennene mine er selvfølgelig også med.

Og som seg hør og bør har jeg naturligvis en Doctor Who/Teenage Mutant Ninja Turtles/drage/velociraptor-hylle.

Og for første gang i verdenshistorien har jeg hylleplass til alt av CDer, vinyl, DVDer og bøker. Avbildet er halvparten av hyllene på den ene stuegveggen, såeh. Første lading filmer down, 378423758935 to go.

Så hvis noen simpelthen eeeelsker å bære pappesker, er det bare å si fra. Jeg er veldig inkluderende.

Innsjill

2011-02-10T18:08:00.005+01:00

Alle husker forbannelsen, ja?

Denne gangen var det Knut Risan sin tur. Det har jo nettopp vært jul, og i den forbindelse står Knut høyt i kurs hos de fleste. For meg kommer Tre nøtter til Askepott faktisk nederst på prioriteringslisten, da julekonge nr. 1 er Blomsterhandler Rosengren ("Blo-Ro", som jeg kjærlig kaller ham), etterfulgt av kongen i Reisen til julestjernen, og SÅ de tre nøttene. Men dette er irrelevant. Jeg nevnte jo selvfølgelig til mamma i julen at Knut Risan nå var blant de siste gjenlevende fra Skomakergata (ved siden av Nora Brockstedt og barna), og at dette selvfølgelig fylte meg med bekymring. Jeg har også hatt samtaler med Oda, som i likhet med meg hadde bitt seg merke i at Risan var et ganske hett stykke mannebein. Så det burde vel ikke kommet som noen overraskelse da norske medier annonserte hans bortgang for litt over en uke siden. Jeg beklager dette dypt.

Walter Breuning.

Nylig har jeg fattet interesse for verdens eldste nålevende mann - 113 år gamle Walter Breuning. Så vi vet vel alle hvilken vei det bærer. Sorry. (Men i mitt forsvar kan man vel ikke vente stort annet enn en relativt snarlig bortgang i en alder av 113 - ærlig talt).

Jeg vil forresten også presisere at jeg er uskyldig i Gary Moores død (jeg fikk selvfølgelig henvendelser øyeblikkelig etter han gikk bort). Mannen hadde ikke vært i tankene mine på årevis, så her trenger jeg ikke å miste nattesøvnen.

Karma chameleon

2011-01-19T17:05:00.012+01:00

Dessverre gikk ikke integreringen av den nye pusen så knirkefritt som først antatt, og etter en ukes tid hadde han blitt litt for mye for de to reserverte perserkattene som var der fra før. Så med hjartet på inkorrekte staden (i halsen), ble Dylan/Pus Horatio Boothroyd I/Mr. Darcy returnert til Vet Sentrum. Men sta og dyrekjær som jeg er ville jeg ikke gi opp så lett, og betalte for kattekennelplass (det var ingen ledige omplasseringsplasser) i en uke mens jeg forsøkte å oppdrive nytt hjem til pus. Jeg slengte ut annonser på Zett og Finn, samt notifiserte på Facebook og Twitter, og til slutt var det via sistnevntes makt at en meget hyggelig dame meldte interesse. Hun kunne dessverre ikke ta ham inn før uke 8, men hovedsaken er at han har fått nytt hjem. Jeg har spurt litt omkring angående midlertidig fosterhjem uten hell, men tenker at det antagelig er like greit, siden det er veldig stressende for pusekatter å flytte - for ikke å snakke om å flytte så mange ganger over en kort tidsperiode. Så han blir nok værende i kattekennel frem til han møter den nye familien sin, men han blir tatt godt vare på. I dag har han hatt brokkoperasjon som gikk fortreffelig, og alt ser ut til å ordne seg. Kattekennel er til gjengjeld taterdyrt, men slik det ser ut pr. nå kommer vi til å komme frem til en litt mindre lommebokspisende løsning. Han er jo adoptivkatt nettopp derfra, til syvende og sist.

Andre kule dudes jeg møtte da jeg var hos dyrlegen for å hilse på Dylan/betale kattekennel:

En diiiger alaskan malamute. Han bare, "heeeei, jeg er diger som et esel og skikkelig dritings etter bedøvelse og bare ligger he- zzzzzzzzzzzzzzzzz".

Sjekk bakbeina. Han var bare mest ferdig, liksom.

Superkosete gingerpus som trenger sted å bo - bare sier fra.

"Øyne så store som tinntallerkener" etc. etc. Jeg mistenker ham for å være dels bengaler eller noe. Anyways, han er også hjemløs.

Jeg skal ikke nødvendigvis nekte for påstanden om at jeg har større hjerte enn hjerne, men på plussiden vil jeg antagelig få ganske bra med karmapoeng for dette. Og selv om karmapoeng tradisjonelt sett ikke innkasseres før neste liv, så kan det jo ha vært en liten forsmak i at jeg fant (og med "fant" mener jeg egentlig at den kom til meg av seg selv) en helt perfekt liten leilighet omtrent i Hamar sentrum til en standard- og beliggenhetsmessig latterlig lav pris. I skrivende stund er det et enslig 20-something mannfolk som bor der, hvilket er ensbetydende med at leiligheten ikke lever opp til så mye som 7% av sitt potensiale, men her er hva jeg har å jobbe med:

Det skal bli utsøkt med litt marnelig magi. Jeg flytter inn i løpet av februar, og frem til da må jeg antagelig tilbringe en god del tid i sirkelen av helvete Dante ikke forutså: IKEA.

Wish me luck.

Nytt familiemedlem

2011-01-05T04:42:00.005+01:00

Katt, selvfølgelig, ikke baby. Babyer er dritskumle.

Da dette bildet ble tatt het han Dylan og var hjemløs.

Et par dager før jul var jeg hos dyrlegen til kontrolltime med Luke, som har røket av et korsbånd. Da jeg skulle hente ham og ble med inn på rommet hvor de har dyr som våkner fra narkose o.l., spurte dyrlegen meg om jeg kjente noen som ville ha katt. I det ene buret lå katten Dylan, en ett år gammel katt med navlebrokk som eieren hadde gitt fra seg, og som måtte bøte med livet dersom han ikke fikk et nytt hjem innen to dager. Jeg bare, "NOOOOOOOOOOoooooo". Så sa jeg at jeg kjente et par stykker jeg kunne høre med, siden det kanskje var aktuelt (det var bare litt sant). Så da kjøpte jeg halvannen uke, til på nyåret. I mellomtiden lette jeg febrilsk etter noen som kunne gi Dylan et hjem, uten mye hell. Jeg vurderte naturligvis å ha ham selv, selv om Luke antagelig ville blitt muggen. Jeg spurte pappa om det var greit at jeg da hadde ham her inntil jeg flytter om en måneds tid, men det var jo fullstendig uaktuelt, da. Fordi pappa er direkte ond noen ganger. Et par dager før nyttårsaften forbarmet min alltid like snille mor seg over meg og sa at her skulle ingenting være uprøvd - for pusen har livets rett. Hun skulle ta ham inn på prøve, og hvis det gikk bra og han gikk overens med kattene hennes, skulle hun selvfølgelig ta vare på ham for meg til jeg er installert i egen leilighet.

Vi var og hentet ham for et par dager siden, og etter å ha tilbragt et par timer trygt halvgjemt under senga på soverommet (som vi tenkte han kunne bli kjent i før vi introduserte ham for et helt nytt hus) kun avbrutt av noen spisepauser, kom han frem og snuste og koste og fant seg til rette på kommoden hvor han kunne sitte og følge med på de spennende bilene. Siden han tilpasset seg så raskt fikk han lov til å bevege seg rundt i resten av huset også, og det var en braksuksess. Han vet hvor kassa er, hvor maten står, han ble umiddelbart venn med de andre pusene (selv om de ikke akkurat klenger på hverandre), og han koser og er skjønn.

Jeg har kommet frem til at jeg ikke er stor nok fan av Beverly Hills 90210 til at han kan hete Dylan. Hadde han vært eldre eller latet til å lystre navnet skulle jeg revurdert, men han virker rimelig uaffisert. Dessuten synes jeg de forrige eierene hans er lite teite som bare, "sorry, vikke ha'n, bare knert'n", og at de ikke fortjener å navngi ham. Internhumor førte til at jeg var fristet til å kalle ham Trond, men... nei. Så vurderte jeg at han bare kunne hete hva enn jeg fant på i øyeblikket når jeg skal lokke på ham eller noen spør hva han heter. Da kunne han hete Jørn den ene dagen og Jeff Goldblum den andre. Mamma insisterer derimot på at han bare skal hete Pus. Det synes jeg er svært lite fantasifullt. Men hun er mamma, og er den som har barmhjertighet nok til å ta ham inn, så jeg synes hun skal få bestemme. Det betyr ikke at jeg ikke kan gi ham mellom- og etternavn. Etter å ha konsultert venner hvis dømmekraft jeg stoler på og som synes han ser nobel ut, har jeg bestemt at han heter Pus Horatio Boothroyd.

Pus Horatio Boothroyd.

Mamma synes ikke det er rart at jeg falt for Pus Horatio Boothroyd. Jeg hadde ikke tenkt over det, men han er litt som Timon reinkarnert (bortsett fra at han var født for lengst da Timon døde). Delvis i utseende, selv om han har andre farger. Han har litt triste menneskeøyne, er voksen og robust med lange ben, og har samme type pels. Men kanskje enda mer i lune. Han fremstår som en så forstandig, rolig, snill og klok pus. "Kanskje det var en mening med det", sa pappa. "STFU, du ville heller at han skulle bli avlivet enn å ha litt ekstra kattehår på gulvet i tre uker", sa jeg. Jeg er ikke så ~spirituell~ av meg at jeg sitter og ser mening i alt, men at det er litt trist-koselig skal jeg definitivt ikke nekte for. Pus Horatio Boothroyd skal i alle fall få det godt hos meg/oss.

Jeg fikk bukken jeg har ønsket meg i ca. hundre år i julegave fra mamma og Frank

2010-12-27T04:14:00.002+01:00

My cock and his friend, The Buck.

Marne og jul.

2010-12-03T22:15:00.001+01:00

"I WANT THE CUTE". "YOU CAN'T HANDLE THE CUTE".

2010-11-11T02:03:00.002+01:00

"Je lik itte denna kulturinvasjonen, samfunnet går snart åt hællvete"

2010-10-21T07:30:00.004+02:00

...sa mannen, og hyttet med en neve tiltenkt de skitne innvandrerne i ingen spesiell retning, der han satt i sin svenske lenestol og så et amerikansk TV-program på sin japanske TV mens han spiste tyrkisk kebab og drakk belgisk øl som han hadde dratt for å kjøpe i sin tyske bil. Han gledet seg til vinters, for da skulle han endelig på ferie til den nesten helnorske lille landsbyen i Spania han likte så godt.

KATTUNGER.

2010-10-15T02:55:00.014+02:00

I dag har jeg kost med kattunger, hvilket jeg er veldig flink til. De er to uker gamle og bor hos naboen til mamma. Det gjør de altså også nå, selv etter jeg har vært der, da jeg var flink og ikke tok med en eneste en i veska.

Først koste jeg med en pomeranian.

Så koste jeg med Timmy, som (som du kan se) er litt trist for at kattungene får all oppmerksomheten om dagen. Jeg koste også med en bichon frise ved navn Jonathan, men det nærmeste jeg kommer billedlig bevis er krøllebøllene i venstre hjørne av bildet.

Og så bare, KITTENS!!!!!!!!

Denne ble født flere timer etter de andre og er den spinkleste og mest stakkarslige. Derfor elsker jeg den kanskje mest i verden selv om jeg elsker de andre kattungene mest i verden også, men kanskje denne ekstra mest mest.

HEEEI. VI ER BARE SØTEST I VERDEN, NO BIG DEAL.

Og sånn ellers har jeg begynt å slenge opp masse wall decals på veggen min og hengt opp fairy lights, siden jeg har hengt for mye på Tumblr.

Først en pus. Eller for å være mer spesifikk, meg selv dersom jeg var en pus.

Så en enhjørning. Enhjørninger er badass.

Det fulgte en gratis sommerfugl med enhjørningen, så da fikk pusen en venn. Som den kommer til å flå ganske raskt, for det ser du bare på den.

Rosa fairy lights med fjær. For jeg liker rosa, fairy lights og fjær.

Og det er egentlig alt jeg har gjort den siste måneden. Den neste måneden skal jeg bare kose mer med kattungene, helt til naboene til mamma kaster meg ut.

Telehor.

2010-10-13T03:45:00.003+02:00

"Telenor bygger nytt mobilnett i Norge for å møte dine behov for tjenester, kvalitet og tilgjengelighet også i fremtiden. Det kommende døgnet vil det gjennomføres arbeid ved 2322 Ridabu. Du kan derfor oppleve en kort periode med bortfall av dekning i dette området. Vi beklager dette. Mvh Telenor".

Denne meldingen tikket inn på telefonen min mandag morgen klokken ni. Det tok ikke lang tid før jeg fant ut at når de skriver "en kort periode med bortfall av dekning i dette området", så mener de at dekningen vil forsvinne fullstendig, med unntak av enkelte lommer av dekning på omtrent tretti sekunder et par ganger i løpet av dagen.

Klokken nådde ni i går morges, tirsdag, men det var fortsatt ikke tegn til liv på telefonen. Som det seg hør og bør la jeg ut eder og galle på Twitter, og siden Telenor naturlig nok holder øye med alle "Telenor"-mentions som dukker opp der, fikk jeg raskt etterpå et sukkersøtt "Hei. Skjønner du har problemer med dekningen. Er det noe vi kan hjelpe med?
Selvbehersket og profesjonell som jeg er, lot jeg være å svare noe i retning "ja, dere kan trekke AIDSFINGEREN ut av KREFTRÆVA deres og gi meg mobildekningen tilbake før jeg sender dere KOLDBRANN og SPY". Jeg bet tennene sammen og svarte på sivilisert vis at jeg bare lurte på når de regnet med å bli ferdige med oppgraderingen sin. Svaret jeg fikk var følgende: "Det skjedde dessverre en feil med oppgraderingen. Denne er forventet rettet senest kl.8 i morgen tidlig."

Jasså. Ok. I skrivende stund er klokken fire, og nettet er like livløst som det var. De har riktignok fire timer på seg, men jeg skal ikke påstå at jeg har verdens største tiltro til dem. De har selvfølgelig heller ikke sendt ut noen varsel til kundene om at oppgraderingen var en gedigen FAIL og at de er forsinket, så jeg kan tenke meg at den overveldende majoriteten av Telenor-kunder som ikke selv aktivt har tatt kontakt med dem og fått vite om forsinkelsen også er temmelig i villrede og irriterte. Kanskje enda mer så.

Jeg håper i alle fall at hvis dekningen min ikke er tilbake innen klokken åtte som lovet, så vil det stå en mobb med fakler og høygafler utenfor Telenors kontorer i morgen formiddag. To døgn uten telefondekning i tjue ti er faktisk EKSTREMT slitsomt.

Kjære vedkommende som har knabbet stæsj fra graven til katten min

2010-09-25T07:22:00.005+02:00

...Jeg refererer her til henholdsvis en plante (hvis tilhørende potteskjuler du tydeligvis ikke ville ha) og en keramikkpus.

Fint om du kan sette tingene på plass igjen. Hvis ikke ser jeg meg nødt til å i fremtiden introdusere et kreativt utvalg av kroppsåpningene dine for en nøye utvalgt kaktus.

+

deg

=

Koz fra Marne

PS. Gode tips belønnes siden jeg er hevngjerrig, så hvis du har noe relatert dørt på noen du kjenner som du ikke liker like godt som du liker penger, holla at me.

"You remember feelings, right?"

2010-09-18T23:17:00.013+02:00

På torsdag vasket jeg ved et uhell husvask på rommet mitt. Egentlig skulle jeg bare vaske bittelitt siden Lars skulle komme på besøk og se film og rommet mitt faktisk var så ille at selv jeg var betenkt når det gjaldt å slippe noen inn dit (spesielt noen som er allergisk mot katter, siden det antagelig ville ført til en smertefull død), så jeg fant ut at jeg måtte ta i alle fall et lite tak med filla. Men så var det bare slik at så fort jeg oppdaget hvor grusomt grønnjævlig det var der inne ettersom rommet hadde vært ganske relativt fritt for vask i ca. to år, så ble jeg bare nødt til å vaske skikkelig husvask og heller ta en raincheck på filmkveld. Jeg skulle altså vaske i anledning besøk, men måtte avlyse besøk på grunn av vasking. Fail!

Rom på hodet, midtvask. Rot i senga forhindrer opphold i vask for å sove. Anbefaler dette trikset til mennesker med slaver.

Jeg stod til og med med piperenser og rengjorde alle rillene i den eldgamle dinosauren av en TV som jeg nekter å bytte ut fordi den står på i ca. en time i uken slik at jeg kan fappe over Knut Nærum og spille litt Super Nintendo.

Vaskebøtte #1 etter jeg hadde tørket av et par DVD-hyller og vasket persiennene. Enough said.

Nå i ettertid har jeg begynt å brygge på en skikkelig gigaforkjølelse, og pappa sier at det ikke er rart jeg blir syk - et rent rom er jo en enorm omveltning for immunsystemet mitt. Takk, pappa.

Rent rom. Jeg har vasket hver eneste lille småting. Bow down.

Glitrer som en Twilight-vampyr.

Og utover dette går jeg for øyeblikket og venter på KITTENS!!!!!!!11!!!!
Altså, det er ikke jeg som skal føde dem, men nabokatta hos mamma. Som henger hos oss like mye som den henger hjemme hos seg selv. Og innerst inne håper jeg at det er en av dagene hun er hos oss at hun skviser ut kattungene, for jeg er skikkelig ladd på å bli krøpet og kravlet og klatret på av rabide kattunger nå.

Ellers har jeg...

Besøkt det gamle - nå forlatte - huset oldemor bodde i da jeg var liten. DO WANT.

Funnet ut at de selger Teenage Mutant Ninja Turtles crazy dips på Mix. HOLY SHIT.

Tent lys på graven til Timon hver eneste kveld fordi han var verdens skjønneste pus noensinne og jeg savner ham.

Også har jeg fortsatt en pakke på postkontoret som inneholder verdens søteste knestrømper fra Kondomeriet jeg er skeptisk til å hente fordi jeg kjenner ca. alle som jobber der og det er kleint og dersom jeg utbryter "DET ER BARE STRØMPER!!!1!!!!" blir de sikkert bare enda mer overbevist om at det er analkuler med nagler på størrelse med bowlingballer.

Barneoppdragelse.

2010-09-12T00:17:00.004+02:00

Jeg er ikke så glad i barn som ikke er veloppdratte. De som hyler, skriker, dæljer, slår, klatrer og herjer mens foreldrene står og ser passivt på og sier, "åååh, er de ikke søte?" Men så innser jeg også noen ganger at selv om de eneste barna jeg har hatt og noen gang kommer til å ha er de firbeinte, så er det jo så jævlig vanskelig å si nei til dem innimellom (les: nesten alltid).

"Ligg stille, kjerring, jeg prøver å sove på nakken din".

I kveld har Luke (avbildet over) vært ute en tur. Han kom så galloperende inn, mjauende/skrikende som om han skulle ha blitt antastet av en katolsk prest. Heldigvis snakker jeg noe kattsk, og vet hva det i dette tilfellet det betydde: "MAREN? MAAAAAAREN. MAAAAAAREN. MAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAREN! Det har regna på meg :("
Ute av stand til å se barnet mitt i slik ulidelig smerte, kaster jeg kjapt et håndkle inn i tørketrommelen i et minutts tid så det skal bli godt og varmt, og tørker pus mens han putrer, maler, strekker, gnir og ruller seg som en vulgær øst-europeisk gatepike. Etter en liten stund er han tørr og god som gull, og uttrykker noe i retning "KTHXBAI" før han piler ut atter en gang for å bli like søkkvåt som sist. Og om ti minutter kommer han ulende tilbake, og jeg kommer til å kaste håndkle i tørketrommelen og tørke og gnukke, og han kommer etterpå til å trippe ut igjen i ti minutter...

Mer pus (til meg selv fra meg selv)

2010-09-03T23:18:00.004+02:00

Ikke av interesse for noen andre enn meg selv, men jeg er nødt til å få dette notert før jeg dævver.

Jeg er ganske vant til følelsen av å savne Timon ettersom det har hendt fra tid til annen at jeg har tilbragt en del dager for eksempel hos mamma eller i Kongsvinger, og det er vanskelig å forsone den velkjente lengselen med faktumet at jeg aldri kommer til å se ham igjen. Det har alltid hørt med til den følelsen at jeg snart skal hjem, at jeg snart skal kose med pusen min, at det har blitt en slags selvfølge. Så hver gang jeg kommer på at om jeg så skulle leve til jeg blir 110 år, så vil jeg aldri noensinne se ham igjen, kjennes det som et slag i mellomgulvet. Slik sett er jeg også uenig med de som hevder jeg burde oppsøke flere distraksjoner fremfor å terpe på det hele tiden - jo før jeg får innarbeidet det og brent det inn i hjernebarken, jo før slipper jeg å få ti tonn murstein i hodet hver gang jeg husker. Derfor har jeg også hoppet ganske rett inn i det med bilder og det lille som finnes av videoer. For jeg kan gjerne nekte å se på fordi det gjør meg miserabel, men det gagner meg ikke å lengden å utsette det for så å få det inn med teskje i lang, lang tid fremover. I kveld har jeg og mamma sett på et par opptak jeg gjorde av en stakkars misfornøyd Timon pus etter veterinærbesøk, hvor han først er muggen fordi han ikke slipper ut av buret sitt før han er litt mer stø på beina, etterfulgt av noen ekstremt skjenende, ubalanserte skritt rundt i rommet mens han antagelig tenker noe sånt som, "HVORFOR FAEN DRIVER ALT OG GYNGER?" Og det slår meg at jeg er redd for å glemme de små tingene, og at jeg derfor kjenner et lite behov for å skrive noen av dem ned.

Jeg vil ikke glemme den grove mjauingen hans som alltid fikk meg til å tenke at han antagelig ville passet inn i Texas. Eller hvordan den stod i kontrast til Lukes falsettpip. Eller det nabodamene påpekte, at det hørtes ut som han gikk (eller rettere sagt: vagget) rundt og mjauet "Maren. Maren. Maren". Han var en skravlete pus.
Jeg vil ikke glemme hvor rolig og sindig han var, også det rake motsatte av broren sin. Hvis Timon var et menneske, ville han antagelig vært Ennis del Mar, Heath Ledgers rollefigur i Brokeback Mountain.
Og i ettertid er det morsomt at det første navnet hans var Lillepus, siden han var megadiger. Moren hans var Mina Cecilie, min bestevenninne Ane Hedvigs barndomspus, og da hun fikk kattunger i 1995 plukket en gjeng jenter i klassen ut "sin" pus inntil de fikk permanente hjem i juni. Ida Christine valgte Timon og ga ham navnet "Lillepus". Jeg tror Ida Louise plukket ut Luke, men jeg er ikke skråsikker.
Mamma sier at vi fikk Timon samme dag som jeg hadde falt og skamslått meg i trappa opp til vannsklia på Hunderfossen, hvor jeg var på tur med Ferieklubben. Det husker jeg ikke hvorvidt stemmer, men jeg vet at det var grått og regn ute. Mamma var på jobb på ettermiddagen/kvelden, og jeg ble passet av naboen vår, May. Vi var hos Ane Hedvig i Glimmerveien og hentet Timon, og Thomas (sønnen til May) tok også med seg en pus (som måtte omplasseres senere siden de var allergiske, men jeg husker den veldig godt). Jeg husker at vi satt i baksetet i bilen med de nye pusene våre mens May var inne på butikken. Jeg ga Timon en suss på den kalde, våte nesen.
Vi hadde ingen katteseng klar, så jeg hadde tatt en hvit skuff ut av kommoden min, gjort den myk med klær (jeg husker en hvit t-skjorte) og lagt en leke oppi. Dette var før jeg visste at Timon var en ganske sur pus som aldri noensinne ville leke. Han sov heller aldri i den sengen. Jeg husker også at jeg stod opp samme natt og var oppspilt over å endelig ha en katt, men han var fortsatt litt redd. Jeg husker jeg møtte på ham rundt hjørnet i gangen, og at han stakk av som om jeg skulle prøvd å spidde ham.
Dagen etter var jeg og mamma og hentet Luke, for vi ville ikke at Timon skulle bli ensom og kjede seg. Han var i sofaen da vi kom hjem med Luke, og de ble overlykkelige av å se hverandre igjen.
Egentlig skulle de være innepuser, men uansett hva vi satte opp av skjermer og blokkader foran døra, så kom de seg ut. Derfor ble de bare utepuser til slutt. Luke trivdes alltid best inne og var en kosepus, mens Timon ville være ute og jakte. Ikke var han kosete heller, noe som tok en 180 graders tørn etter han ble eldre og ble en gigantisk kosegris. Vi pleide alltid å spøke med at noe måtte være alvorlig galt hvis han begynte å male (noe som skjedde kanskje to ganger i året), men etter hvert ble han typen pus som begynte å male så fort man så på ham.
Og siklingen. Gud bedre, siklingen. Timon var en gigantisk siklepus. Tok du på ham begynte munnvikene å renne automatisk. En gang satte jeg og Ane Hedvig en liten skål under haken hans mens vi koste med ham, og den var ganske full etter noen minutter.
Det var også et par anledninger hvor begge kattene var borte hele dagen og vi var så bekymret at vi holdt på å forgå, men så hadde de bare sovnet i aviskurven, eller oppå LPene til pappa. Begge steder hvor vi i ettertid syntes det var rasende festlig å tenke på at de to hadde fått plass.
De pleide alltid å sove oppe på hattehyllen i gangen, og også der er det morsomt å tenke på at de i det hele tatt kom seg. For femten år gamle katter er ikke like spretne som de var. Og hvis man stod på tå og koste med Timon mens han lå der oppe, kunne man i grunn regne med at man fikk en liten skur av sikkel i hodet.
Det eneste i verden som var bedre enn kos, var å bli børstet. Og på sitt mest røytete verste, så hadde han omtrent skiftet farge når man var ferdig. Grå-svart pus var plutselig brun.
Han klarte aldri å bestemme seg for hvorvidt han elsket eller hatet meg den uken for et par år siden da han hadde et infisert sår i øret og jeg måtte rense det og ha på Brulidin daglig. Surere pus enn en sur Timon skal man lete lenge etter, men han skjønte at jeg prøvde å hjelpe også.
"Få kos". Det ble ikke gjort særlig mye i løpet av de siste leveårene hans, men når jeg sa "få kos" til Timon, koste han meg alltid på kinnet. Andre prøvde å be ham om det samme, men fikk det aldri til.
Den eneste gangen Timon har stukket av var i fjor sommer da vi pusset opp kjøkkenet. Jeg søkte eksil hos tante i Kongsvinger, og det gikk ikke lenge før Timon var vekk. Antagelig en blanding av uroen hjemme, og at han ville lete etter meg. Han var borte i nesten en uke, men øyeblikket jeg fant ut at jeg ikke klarte å være borte mer og ville hjem og lete, dukket han opp med en eneste gang jeg satte foten ut på plenen og lokket på ham. "Maren. Maren", breket han da han kom luntende opp bakken mellom blokkene.
Han har aldri likt å ligge på fanget, og den eneste gangen jeg har fått ham til å være fangpus var da jeg satt i lenestolen og så på Who's Afraid of Virginia Woolf? Kanskje han var hypp på Liz Taylor.
Og ikke minst vil jeg aldri glemme de store, mandelformede menneskeøynene som stirret rett inn i sjelen din og visste hvordan du hadde det.

Timon, Timon pus, Sikle, Siklepus, Timmy, Sirkuspus, Timothy Dalton.

Who would believe such pleasure from a wee ball o' fur?

2010-08-31T22:47:00.006+02:00

Timon, juni 2010.

Jeg har en viss følelse av at blogginnleggene mine de neste fem årene kommer til å dreie seg om PUS. Ikke at dette er en beklagelse - dere må nok bare finne dere i det alle... to? Tre?
Sorgprosess og det der. Jeg tror jeg øyner fremskritt siden tristhetsfølelsen sakte begynner å erstattes med et gnagende Timon-formet hull i bringen min, hvilket ikke gjør mindre vondt, men resulterer i færre tårer - noe som igjen gjør meg mer skikket til å med tid og stunder kanskje forlate huset (og ikke bare for å innta huset til mamma). Seriøst, etter all hylgriningen de siste dagene har jeg sett ut som en black moor-gullfisk.

Meg.

Luke, Timons gjenlevende tvillingbror, har alltid vært den pysete og forsiktige av de to, men etter Timon døde har han påtatt seg å vokte meg til alle døgnets tider. Han forlater ikke sengen min annet enn for å spise litt og gå på do et par ganger om dagen, eller for å følge etter meg hvor enn jeg skal. I kveld fulgte han etter meg hver eneste skritt da jeg var ute og gikk en tur (og da jeg kom til lysthuset i hagen og satt meg ned for å stirre i veggen en stund - noe jeg gjør mye av for tiden - satte han seg først ned ved siden av meg for å forsikre seg om at jeg ikke skulle noen steder, så klatret han opp på fanget mitt, reiste seg opp på bakbeina og la potene på bringen min og ga meg gjentatte koser i ansiktet), han blir alltid med meg bort til Timons grav, er jeg på badet ligger han utenfor døren og venter på meg, og han løper alltid foran meg og hopper opp i sengen når jeg sier vi skal legge oss. Katter er fantastiske, og jeg melder meg frivillig til å pisse på hvem enn som ytrer sentimenter som "ta deg sammen, det er bare en katt". PSSSS! <- Urinering.

Jeg har også fått bekreftet at jeg har fattet gode beslutninger innen valg av venner, som har bidratt med trøstende ord eller gode distraksjoner eller begge deler, og spesielt vil jeg rette heder og ære og utallige klemmer i retning Irene og Cathrine (uten at det betyr at noen av dere andre har vært mindre uvurderlige de siste dagene). Og mest av alt er jeg så heldig at jeg har blitt utstyrt med fantastiske tanter (eller bonusmammaer, som jeg også betrakter dem som), som har tatt seg av meg. Også mamma, da, som gir meg klemmer og kjøper blomster til meg og gir meg blomster og lykter til å ha på graven og ringer meg hver dag og henter meg hvis jeg vil på besøk og få gode mammaklemmer.

Jeg merker at jeg nok har mange forjævlige dager, uker og måneder foran meg, men i det store og det hele merker jeg at det også går fremover, på sitt vis. Men femten år er veldig lenge, og det er snakk om avgjørende år. Jeg var åtte da vi var hos Ane Hedvig i Glimmerveien og hentet Timon (og Luke dagen etter, siden vi ikke ville han skulle bli ensom), og i dag er jeg tjuetre. Timon har vært med meg gjennom alle de viktige endringene og utviklingene i livet mitt og vært en så stor del av det at det er en omveltning av større proporsjoner enn jeg noen gang har opplevd. Satt i perspektiv, så hadde jeg den katten lenger enn jeg hadde 3/4 av alle besteforeldrene mine. Derfor tillater jeg meg å sørge hvordan jeg vil og hvor lenge jeg vil, uten å føle snev av at jeg på noen måte er melodramatisk. Timon og Luke har vært bestevennene mine i femten år, og nå er den ene borte. Selv AI-livsformer som undertegnede opplever følelser noen ganger.

Det aller siste bildet. Tatt torsdag, to dager før Timon (v.) døde. Også siste gang jeg så ham.

Timons grav. Noe sier meg at jeg kommer til å sørge for tente lys der hver kveld i lang tid fremover.

Fullstendig, totalt Marnevrak.

2010-08-28T20:33:00.002+02:00

Vakreste, mest elskede Timon Pus.
1995 - 2010

Provinslykke

2010-08-20T16:44:00.002+02:00

I voksen alder er jeg kanskje tilbøyelig til å hikste litt dersom jeg får jord under neglene eller befinner meg et sted hvor man ikke har tilgang på døgnåpen handel (internett ekskludert), men det fantes en enklere tid da jeg hadde potensiale til å utvikle meg til et velbalansert, normalt menneske som deltar i normale aktiviteter. Om ikke akkurat fri for eksentrisitet, var jeg et relativt velfungerende barn med en tilsvarende barndom. Faktisk i enkelte isolerte tilfeller på kanten av kvalmende idyll. Etter en nostalgidryppende samtale med moderskipet har jeg dermed bestemt meg for å rette en takk i retning min tante Sylvi som i en periode bosatte seg på en gård i Kirkenær, slik at jeg som Marne-frø fikk mulighet til å innhøste blant annet følgende opplevelser jeg ikke ville vært foruten:

Grytidlig innhenting av nylagte egg fra hønsehuset.
Produksjon av illeluktende søppelmos som deretter ble medbragt til bingen og matet til grisene.
Kosing med purunge lam mens man gir dem melk fra ølflasker.
Spontane kveldsfisketurer med påfølgende hjemmelaget fiskesuppe med bruk av fangsten.
Skikkelig nisse på låven en mørk kveld i desember (solid, gammeldags fjøsnisse; ikke en fyr i slapsete nissedrakt fra Europris med polyesterskjegg).
Kanefart i julen.
Sykkeltur til bestemor som bragte en med ut i skogen for å plukke blåbær.
Verdens mest engasjerende OL-spill på en eldgammel konsoll som ikke engang en herdet Marne-nerd i retrospekt er i stand til å identifisere.
Hytteturer til Vågå med pus i baksetet og Monopol jeg tapte i slik at jeg utvilsomt fikk skreket og hylt som et mordoffer resten av ferien og ødelagt den for alle andre.
Alle de fine tingene jeg ikke husker.

Så tusen takk, Sylvi - det er definitivt ikke din feil at jeg er defekt.

Marne goes Lars Monsen

2010-08-16T00:46:00.007+02:00

Overskriften kunne vært "Marne does Lars Monsen", men det hørtes bare feil ut.

I går natt sov jeg i et uisolert skur i villmarken.

Med "uisolert skur" mener jeg "det innredede ekstrarommet i uthuset hos mamma" og med "villmarken" mener jeg "Løten sentrum" (noe som egentlig gjør det verre), men endog. Stedet har to strømuttak (ikke kom her og snakk om skjøtegreier, for det er juks) og naturlig nok ikke noe innlagt vann eller varme, så det er fortsatt ganske ghetto, ok?

Ghetto.

Jeg hadde selskap av nabokatten Fia, som tilbragte mesteparten av natten med å løpe inn og ut. Og bare for å understreke at overnattingen var et vågestykke, så vil jeg påpeke at hver gang jeg åpnet døren for henne risikerte jeg å stirre rett inn i trynet til en elg eller en bever. Mamma har møtt elg i hagen, så ikke kom og påstå at det er søkt og at jeg overdriver den enorme risikoen.

Fia. Vil at jeg skal bli spist av elg.

Altså, jeg vet at dette fremstår som fullstendig meningsløst å blogge om (i likhet med alt annet jeg blogger om), men poenget er at dette jo er Marne slumming it. Det skjer. Og jeg synes at alle burde være like stolt av meg som jeg er. Åpenbart.

Hva jeg er vant med.

Hva jeg OVERLEVDE i går.

TO STIKKONTAKTER.
DET ER EN LAMPE OG EN LAPTOP, DET.

HELLO.

2010-08-09T13:42:00.015+02:00

Dagene passerer på sitt sedvanlige herp derp derp vis, og jeg gjør ingenting av nytte. Bror og samboer har returnert fra Europa-turné og medbragt gaver fra Italien siden jeg har vært ukarakteristisk lite ubrukelig og bidratt med korrekturlesing av Ida Kristines masteroppgave. Jeg har fått brevåpner (hvilket jeg har ønsket meg i over 9000 år) og fjærpenn med fire tilhørende blekkhus. Kalligrafien min er ikke noe å skrive hjem om verken med fjær- eller kulepenn, men jeg skal øve.

Undertegnedes utgående brev har lenge blitt voksforseglet og stemplet, så dette er bare et naturlig neste steg.

Jeg har rundstjålet familien min i poker. Jeg lærte å spille først tidligere i år, mens resten av gjengen har vært ganske drevne i alt mellom 40 og 60 år, så jeg er ganske stolt. Og en del kroner rikere.

Hipstamatic er det nye Crocs, og utgår antagelig fremover.

Antagelig skyldes pokerlykken min at jeg var iført en LUCKY PANDA HAT. Jeg ble truet med luefratakelse idet jeg røsket til meg min tiende pokerpott, men vi ble til syvende og sist aldri adskilt.

Men jeg får ikke bruke den offentlig med mamma.

Apropos mamma, så donerte hun forleden litt tid til å bleke skiten ut av håret mitt. Det var fint, for jeg hadde stort sett min naturlige hårfarge fra før, og den minner mest om en blanding av sand, strå og en glassmanet.

Stort, bleket hår. Sløyfer er min nye greie, bare sier fra.

I går ringte mamma meg klokken halv elleve og sa noe i retning "dra deg på badet og ordne deg, for vi skal på Skafferiet. Og INGEN SLØYFER OG LISSER OG KNIPLINGER OG ROSA SKO ELLER NOE SÅNT DRIT, FAEN ASS". Så jeg dro meg zombieaktig inn på badet og gnikket og gnudde av meg døde hudceller og søvn og ønsket om å sove i minst fem timer til og slengte meg med, for mamma har gaulet om dette Skafferiet i halvannet år, og når mamma gauler om noe er det egentlig best å gi etter. Sånn er alle mammaer, y/n?

På Nes var det åpenbart veteranbilløp eller utstilling eller noe lignende, dømt etter hvordan de provinsielle innbyggerene hadde linet seg opp etter veien med campingstoler, kaffe på kanne og norske flagg. Det var litt som å være med i Flåklypa Grand Prix. Heldigvis fikk jeg, trass i at min bilinteresse hangler på minussiden, beskuet noen eksklusive doninger fra 30-tallet av typen som SS trallet rundt i (Citröen, Benz) og ble litt glad inni meg, tross alt. Det er en estetikk jeg kan verdsette.

Du vet - slike, bare med færre swastikaer.

Så ankom vi Skafferiet, en gammeldags café/landhandel på Hovinsholm hvor de stakkars serveringspikene må løpe rundt i stuepikeklær og skaut fra tidlig 1900-tall.

Skafferiet (damen i lilla viste seg å være den gamle gymlærerinnen min fra ungdomsskolen. Hun var ei hurpe).

I landhandelen kjøpte jeg meg et gammelt sykkelhorn. Fordi det er min sak hvilke ubrukelige ting jeg velger å bruke 400 spenn på.

Jeg kjøpte meg også en dørbanker. Som jeg ikke får lov til å henge opp, siden pappa er så bekymret for den kostelige pappeskedøren han kjøpte for en femhundrelapp. Buu.

Noen meter lenger nede i veien, på Hovinsholm gård, hadde de PONNIER. Jeg ble selvfølgelig spinnvill og bestemte meg å kose med ponniene FOR ALLTID. "FOR ALLTID" ble en halvtime hvis jeg ville ha skyss hjem, og det ville jeg helst, da.

Ponnimamma med PONNIBABYER.

Den første ponnien jeg koste med. Den var flokete og møkkete, litt som meg.

Sjaluponnien med emolugg som kom og også ville ha kos.

Min nye bestevenn i hele verden; BABYPONNIEN. Den elsket meg og jeg elsket den og den koste og jeg koste og klappet og den var så glad i kos at den skalv og jeg vil ha den. PLIS'A KAN JEG FÅ BABYPONNI?

Så måtte vi vaske hendene i Mjøsa siden de hadde blitt ponnimøkkete.

Dette er mammas hender. Mine er likbleke og babymyke siden jeg aldri har gjort noe nyttig med dem.

Og i natt har jeg drømt om babyponnier.

Brev til mamma fra Maren (4), 1991

2010-07-25T21:15:00.002+02:00

Tittel er alltid mer krevende enn selve blogginnlegget

2010-07-16T04:53:00.007+02:00

Jeg har fortsatt en Tumblr. Den oppdateres oftere enn denne bloggen, og har betydelig færre irriterende ord å måtte vade gjennom.

I dag har jeg vært i Sverige. Der var det harry. De hadde ikke flere av favorittkoppene mine med dyr på som jeg har pleid å kjøpe til ti kroner stykket. Da ble jeg lei meg, så jeg gikk på Babyproffsen og kjøpte meg to bamser.

Alfred Spacklemeyer

Aristide Bruant

Aristide spiller en liten melodi når du drar ham i halen. Men jeg liker ikke å dra ham i halen i tilfelle han får vondt. Jeg kjøpte også en Cruella DeVille-figur og en drage. Dragen heter Smaug. Åpenbart. Da jeg kom ut i gangen stod det en fyr i Mr. Tea (Mr. T med tekopp)-skjorte der og lekte med et radiostyrt helikopter. Han solgte dem også, så jeg hvinte av lykke og løp yr og gal til minibanken og kom tilbake med en femhundrelapp til mannen. Mannen var snill og snakket ikke svensk og det var bra. Han var god i engelsk, og jeg har dermed bestemt at han var fra Nederland siden bare nederlendere er gode i engelsk.

Airwolf.

Resten av kvelden har jeg stort sett brukt på å leke med helikopteret mitt. Jeg øver på litt myke landinger, for det har allerede fått en del juling. Jeg har også sett en episode av Criminal Minds, som jeg har maratonet ved alle ledige anledninger i et par ukers tid. Jeg vil gjerne at Dr. Reid skal bli en ekte person. Som jeg kan gifte meg med. Jeg skal til og med vurdere å få barn, noe som snakker for seg selv. Jeg kan ikke garantere at jeg ikke kommer til å vanskjøte dem, men likevel. Hvis de lever til de blir fire kommer de allerede til å være racere på vektorkalkulus og lineær algebra og bevisst leke Machiavelli på lekeplassen.

Reid: I hold doctorates in chemistry, mathematics and engineering, as well as BAs in psychology and sociology.

Student: …How old are you?

Reid: I’m 27, as of last month. 27. I’m, uh… I’m also completing an additional BA in philosophy. Which, uh, reminds me that I have a joke [chuckle]. How many existentialists does it take to screw in a lightbulb?

Rossi: [whispers] Don’t.

Reid: Two. One to change the lightbulb and one to observe how it symbolises an incandescent beacon of subjectivity in a netherworld of cosmic nothingness.

...Den er egentlig bare halvmorsom selv med kunnskap til eksistensialisme, men jeg småhumret likevel. Konseptet er godkjent.

Konsumeristtørke

2010-07-06T11:07:00.003+02:00

Hele verden er på salg om sommeren. Ferie- og skattepenger drypper inn for de rutinerte av oss (og 7000,- dukker opp fra ut av det blå uten forklaring, men takk endog), og en flamme brenner friskt i lommene.

Jeg besøker LittleMissMatched - de shipper ikke til Norge. Litt surt, men ingen krise, i grunn. Jeg klarer å dekke behovet mitt for å konsekvent aldri bruke matchende sokker ved å lage godt og blandet av det som befinner seg i sokkeskuffene mine fra før.

Spretter innom MAC Cosmetics og Specktra - finner sommerens og høstens kolleksjoner uinspirerende, og bestemmer meg for at hvis det er en enesste ting i verden jeg ikke trenger mer av, så er det sminke.

Vi møtes igjen, Betsey Johnson - ser ingenting som frister. Ingenting! Hos Betsey! Noen sjekk temperaturen min.

La oss prøve eBay, da - kommer ikke på noenting å søke på. Sjansesurfer litt og kikker, men sovner nesten i prosessen. Neste!

CDON og Play har sommersalg - innser at jeg har absolutt alt jeg liker godt nok til å trenge i hardcopy fra før. Alt annet torrenter jeg.

Geléen laget med biter av prinsesse Dianas hår er utsolgt.

Så kan iPhone 4 snart komme ut i Norge bare så jeg har noe ubrukelig å kaste bort litt grunker på? Plis'a.

Donerer noen hundringser til Pasado's Safe Haven. Har du havnet utfor samme grufulle pengeproblem som meg, gjør som Vendela: prøøØøøØøv den!

Ukens kompliment fra en fremmed

2010-07-03T06:15:00.000+02:00

"Du er ei fin jente for meg, du... Men du må forandre deg".

:)

2010-06-27T04:00:00.001+02:00

Kjendiser bør være snille mot meg

2010-06-26T03:24:00.005+02:00

Sånn sett i lys av med hvilken hyppighet jeg tar livet av dem.

Pete Quaife, bassist for The Kinks, har gått bort, 66 år gammel. Dødsårsak (sånn bortsett fra undertegnede) er foreløpig ukjent, men Quaife har vært avhengig av dialyse i en årrekke.

Dersom noen skulle være nysgjerrige på sammenhengen denne gang, kan jeg avsløre at jeg hadde Louie Louie på repeat i hele går.

Kännslor är äckliga

2010-06-18T07:40:00.002+02:00

De få gangene jeg er tilbøyelig til å bli sippete av en sang, er det som regel en låt av den rolige, melankolske sorten. Det er også som regel når jeg ser den live på en konsert. Eller i noen tilfeller, når jeg hører den live via telefon fra en konsert jeg ikke kunne bli med på fordi jeg fikk influensa, og broren min står i andre enden og brøler "HAHA" som Nelson i The Simpsons. Men fellesnevneren er altså at det er en downtempo sutrelåt. Så hvorfor blir jeg så salig av Porcupine Trees "The Blind House"? Damn you, Wilson.

Vanskelig.

2010-06-18T07:27:00.003+02:00

I forbindelse med den årlige nabofesten har min far, som den notorisk sosialt engasjerte styreformannen han er, sendt ut invitasjon med det deltakerene trenger av informasjon. For anledningen har han som musikalsk underholdning hyret inn en skotte som også spilte i hans bursdagsfest i fjor. Han kommer komplett med kilt og sekkepipe, som jo skotter gjør. I invitasjonen skriver pappa at han (skotten, Bill) vil by på ikke bare sekkepipemusikk, men også både nytt og gammelt ellers. Så presiserer han (sitert fra minne): "Og til dere DAMER: ja, han stiller i kilt!!" Marne facepalmer. "Pappa", sier jeg, "du er bare teitest som insinuerer at alt vi kvinner bryr oss om er hvorvidt han stiller i kilt og viser lår". "Det er da bare på moro", sier pappa uaffisert. "Halåååå lzm, jeg skjønner jo dét, men du er frekk som implisitt hevder at kvalitet på musikk og setliste er irrelevant, så lenge vi får se mannebein". "Nå er du bare vanskelig", flirer papsen.

DET SA DE DA VI VILLE HA STEMMERETT OGSÅ.

The Pierces - Boring

2010-06-18T07:17:00.004+02:00

Saturday night
We look alright
We're going out
Boring
Paris, France
London town
NYC
Boring

Nothing thrills us anymore
No one kills us anymore
Life is such a chore
When it's boring

Sexy boy
Girl on girl
Ménage à trois
Boring
Marijuana
Cocaine
Heroin
Boring

Nothing thrills us anymore
No one kills us anymore
Life is such a chore
When it's boring

Galliano
Donatella
Dolce & Gabbana
Boring
Caviar
Escargot
Dom Perignon
Boring

Love of my life
Bear your child
Everything I've ever wanted
Boring!

Gratulerer, Ane Hedvig \m/

2010-06-18T07:04:00.003+02:00

Min besteste bestevenninne som noen gang har bestevenninnet gjennom 15 år har offisielt bachelorgrad i sosialantropologi. Vi i redaksjonen gratulerer fra bunnen av våre hjerter og håper vi ikke blir forsket på. Vi elsker deg, Ane Heftig.

Ca. 2001

Snoop Dogg - Oh Sookie

2010-06-18T04:42:00.000+02:00

Snoop Dogg fortsetter å være fantastisk - her med sin nye True Blood-sentrerte video "Oh Sookie".

"Sam ain't a man, he done turned into a bitch".

Bowties are cool.

2010-06-18T04:36:00.004+02:00

Min naturlige, nåværende hårfarge, til en nysgjerrig Cathrine. Nysgjerrige andre: jada, det skal snart bli rosa igjen.

Jeg ønsker også med dette å uttrykke et formelt ønske om å bli doktorens nye companion i Doctor Who dersom Karen Gillan skulle slutte, bli syk og/eller dø. Jeg har til og med min egen sonic screwdriver. Den første til å disse dusjhetten min blir skutt på stedet.

Noen ganger er jeg bare nødt til å kjøpe enkelte ting

2010-06-15T23:31:00.005+02:00

For eksempel disse skoene og hårbøylene. Skynd deg, mister Postmann!

2010-06-15T08:28:00.000+02:00

Kjære Toppen Bech: Fra én snobb til en annen

2010-06-14T19:44:00.002+02:00

Toppen Bech (71) etterlyser folkeskikk. Det gjør jeg også. Det er enkelte sosiale retningslinjer som later til å ha druknet i mellommenneskelig inkompetanse og generell retardasjon. Men verken i min stadig voksende stabel av viktorianske etikettebøker eller i den dypnende abyssen av egen frustrasjon har jeg funnet noen bekymring over ungdoms påstått manglende respekt ovenfor eldre. Det kan nevnes at dette er relatert til det faktum at jeg synes det er noe forbannet tull i utgangspunktet. Jeg har en radikal idé om at det er en fordel om man respekterer alle i like stor grad, uavhengig av fartstid på Tellus. Å være forventet å skulle ha en egen unik respekt for en spesifikk aldersgruppe stammer fra en selvhøytidelig arroganse som er fullstendig unødvendig. Og til mentalt underutviklede kjendiser og andre idioter som står survende og pirker i Aksel Sandemoses råtne karkass så fort noen påpeker det om dere driter dere ut: dette er et eksempel på jantelov. La oss tenke på en stor andel eldres holdning ovenfor yngre, for så å ta en titt på den ofte refererte Janteloven.

"1. Du skal ikke tro du er noe." -Check
"2. Du skal ikke tro du er like meget som oss." - Check
"3. Du skal ikke tro du er klokere enn oss." - Check, check, check.
"4. Du skal ikke innbille deg at du er bedre enn oss." - Check.
"5. Du skal ikke tro du vet mer enn oss." - Check.
"6. Du skal ikke tro du er mer enn oss." - Check.
"7. Du skal ikke tro du duger til noe." - Check.
"8. Du skal ikke le av oss." - Check.
"9. Du skal ikke tro noen bryr seg om deg." - Check.
"10. Du skal ikke tro du kan lære oss noe." - Check.

Som Bjørn Eidsvåg påpekte på sin Twitterkonto: "de som setter seg i respekt får det,respekt maser man seg ikke til".

Men dette var en lang digresjon. Jeg ville bare uttrykke at det er minst like mange rasshøl blant de eldre som det er blant oss andre, og jeg velger å gi alle samme utgangspunkt hva gjelder respekt, og så er det opp til dem selv hvorvidt de hever eller senker den etterpå. De få gangene jeg benytter meg av kollektivtransport reiser jeg meg gjerne for eldre som har behov for sete, det er for meg selvskrevent. Gammel og dårlig til beins blir man ufrivillig. Jeg beholder derimot setet mitt og glaner dumt på eventuelle forventningsfulle gravide - på tjukka valgte du selv å bli, og jeg er faen ikke ansvarlig for din komfort. Det er du som har pult deg drektig, så finn deg i å potensielt måtte stå, eller bruk bil. På forhånd takk.

Norwegian Wood addendum

2010-06-13T08:17:00.003+02:00

Noen ganger, hvis man er meg og min bror på Porcupine Tree-konsert, er det viktig å stille hverandre spørsmålet "husker du da vi satt i Trondheim og hørte på Lightbulb Sun for ti år siden?" på sånn passe volum slik at man er sikker på at andre hører, men ikke så høyt at det er påfallende briefete.

NEI GID ASSA

2010-06-13T08:09:00.003+02:00

Jeg har ingen planer om å gjøre rosablogger av meg selv med det første, men shitass.

Også nevneverdig - vintage Balmain:

Te-vær

2010-06-13T08:04:00.003+02:00

I dag, som for de fleste andre vil si i går, har jeg og nabopus kost oss i den myke sofaen på terrassen til mamma. Purr, purr, purr.

Alf Prøysen > *

2010-06-13T00:02:00.002+02:00

Hipstamatic, Porcupine Tree, Norwegian Wood

2010-06-12T01:12:00.019+02:00

To ting å blogge om i dag.

1. iPhone-applikasjonen Hipstamatic.

Gir alle bilder du tar den klisjépregede hipstertouchen med blasse farger, riper, Polaroid-feeling og gammel film. Endeløs moro, bare se:

Første prøvebilde: Veggen over senga.

Pus.

Naboblokka.

Togstasjon.

Togvindu, Espa.

Fun times, med andre ord. Trenger litt flere motiver med gamle dukker og jenter i blondekjoler, så er jeg klar for å poste på Tumblr.

2. Porcupine Tree på Norwegian Wood.

I går tok jeg toget (toget!) til Oslo for å se Pinnsvintreet igjen (et sunt sted mellom syvende og tiende gang). Fra Ozlo Z tok jeg t-banen (t-banen!) til Majorstuen hvor jeg møtte min bror, som har sett dem enda flere ganger. Først tuslet vi på Gamle Major for å fukte tørste ganer (jeg drakk selvfølgelig bare vann, englebarn som jeg er). Jeg hadde aldri vært inne der før, og som de fleste nye gjester fant jeg ikke dassen. Spoiler: den er bak bokhyllen, som ikke er en bokhylle i det hele tatt. Den bare ser ut som en, men er faktisk en hemmelig dør. To the bat-can!
Så beveget vi oss til Frognerbadet hvor Opeth var i ferd med å avslutte settet sitt, og vi gråt litt for å ikke ha fått med oss mer av det. Bortsett fra ikke, siden den kjedeligste konserten vi noen gang har vært på var Opeth på Rockefeller. Men vi ville ikke trekke ned stemningen selv om vi inntil videre hadde stilt oss så langt unna scenen som mulig, så vi bidro med noen ironiske djevelhorn.

Opeth brøler.

Karen i de gule øreklokkene var mer fornøyd med konserten. Han var så strålende blid at han antageligvis satt og laget denne lyden hele kvelden etter de kom hjem.

Morten photobomber, som vanlig.

Etter Opeth hadde spilt ferdig ("tack som faen!", som det visst er i tråd med svensk metalkotyme å alltid avslutte en konsert med med tanke på hvor ofte jeg har bevitnet det) var det omtrent en halvtimes pause før Porcupine Tree entret scenen. Jeg vil for øvrig påpeke at det har fosset ned og vært drittvær hele uken, men den ene kvelden jeg skulle på utendørskonsert var det strålende sol. Kanskje værgudene setter pris på meg.

Colin Edwin spiller bass, for det er det han får betalt for.

John Wesley tok for anledning på seg rollen som "morsk Jesus".

Steven Wilson vet ikke at t-skjorten hans er feilstavet. Det skrives "LULZ", ikke "LULL".

Morten er i sitt rette element, men kunne ønske han hadde mer øl.

Steven Wilson har fått seg bollesveis.

Obligatorisk for de innvidde: Steven Wilson peker.

Fyren foran oss var sjefen over alle sjefer.

Har ikke blogger lyst til å midtstille videoer? For en hurpe. Men jeg er for lat til å fikle, så det får bare være. Etter konserten føk jeg tilbake til Oslo S via bane og så hjem til provinsen via tog, og det kan hende jeg var litt sliten ettersom jeg ble skikkelig svimmel av bevegelsen da toget kjørte forbi på vei mot plattformen. Jeg mener, jeg gadd ikke engang å kjøpe NSB Komfort.

Kjære lokaltrubadur Tor Karseth

2010-06-06T13:50:00.001+02:00

Det er ikke sikkert du noen gang kommer til å lese dette, men jeg setter min lit til at selv med din travle timeplan, så hender det en sjelden gang at du rekker å google ditt eget navn. Kanskje fra en Mac. Du slår meg som noen som kanskje bruker Mac. Grunnen til at jeg skriver dette akkurat nå, er at jeg sitter ute på terrassen en søndag formiddag og nyter stillheten. Du skjønner, i det siste har det ikke alltid vært like stille siden barna på Ridabu skole har øvd på og fremført en av de mange stykkene dine stort sett daglig. Men ikke ta dette som en klage, altså. Jeg har tross alt bosatt meg sentralt og nær en barneskole, og slike ting må man bare regne med.

Jeg var selv elev ved Ridabu skole da jeg var mindre, og dermed har jeg også deltatt i en del av skuespillene dine. Og selv om det ofte var mye jobb med en slik oppsetning, så var det alltid godt for en tiåring med fri fra den vanlige undervisningen mens man øvde, sang og lagde kulisser. I alle fall helt til man blir litt eldre og tenker, "oi. Så mye undervisning jeg har gått glipp av for å stå på en scene iført batikk og late som jeg er en av Jupiters (da) 16 kjente måner, er det rart at jeg i det hele tatt kan å stave 'Jupiter'". Men det er dette med å henge ting på rett knagg, da. Det er jo flere ledd med inkompetente lærerstaber og foreldre man må gjennom før hundre elever raskes vekk fra pensum for å stå og pese i tunge kostymer i varmen uten så mye som en is som belønning mens de står og gauler seg gjennom et økovennlig stykke om en antropomorfisk skog. "Ååh", sier lærere og enkelte engasjerte foreldre mens de toer hendene, "kultur-miljøbevissthet-dans-new age-følelseskrystaller-blokkfkløyte-batikk-tove-keramikk-klarinett-kefir-Alf Prøysen-Ivar Aasen-lokalpatriotisme-budeie-KOSKOSKOSKOS".

Akademisk konservative som mine foreldre var, valgte de å sende meg til en vanlig offentlig skole i stedet for å bruke masse penger på å for eksempel sende meg til Steinerskolen. De ville at de gangene jeg kom hjem med en matteprøve med gode anmerkninger, skulle regnestykkene se ut som regnestykker og ikke Jackson Pollock-malerier. "Haha", tenkte jeg, "hundrevis av foreldre bruker tusener av kroner på Steinerskoleutdannelsen til barna sine, også får jeg den samme skoleerfaringen her på Ridabu helt gratis!"
Det er bare det at her jeg sitter i startgropen av tyveårene, så kunne jeg ønske at jeg kunne litt mer geometri og litt færre av tekstene til "For et fe".

Jeg håper bare du kan love meg at du har brukt pengene du håvet inn på billettsalg på noe veldig fint.

Bitter hurpe

2010-06-06T06:59:00.003+02:00

Det er meg.

Jeg fant ut at jeg har to permer med gamle prøver, stiler, tentamen- og eksamensoppgaver fra ungdomsskolen. Den ene permen for de som er "bra" (femmere og seksere) og den andre for de som er "dårlige" (4+ og nedover). Heldigvis for meg er førstnevnte perm fullere enn sistnevnte, hvis ikke hadde jeg gått inn i en dyp depresjon og hoppet fra en klippe som resultat av feilet perfeksjonisme. Men nok om dét. I permen med de dårligere prøvene fant jeg en norskoppgave jeg bet meg merke i. Jeg vet at jeg stort sett alltid har vært et muggent hespetre, men det er alltid like stas å finne bevis som peker på at jeg var enda bitrere enn jeg visste allerede i en alder av fjorten. Denne oppgaven gikk ut på å skrive en åpningstale for en hypotetisk tiårs gjenforeningsfest for ungdomsskoleklassen sin, og jeg skal her gjenta den i sin helhet. Som regel har jeg vanskelig for å fatte meg i korthet og må dermed konkludere at denne antagelig ble skrevet i to hundre med svetteuttynnet blekk tre minutter før det ringte inn, hvis ikke hadde den nok vært fire sider lenger og enda mer ufyselig (for en ekkel liten unge jeg var/er).

"Til mine kjære- og ikke så kjære klassekamerater

Det er helt utrolig å se dere her igjen etter ti år. Spesielt fordi jeg trodde en meget stor del av dere skulle enda opp døde i rennesteinen før dere ble tjue, noe som til min store fortvilelse ikke er tilfelle. Aldri hadde jeg trodd at Tom Viggo skulle bli millionær som sjefen for datafirmaet "Ultrasoft", eller at Pål skulle få en jobb uten minstelønn. Det gleder meg at Marte og Helen også tjener til livets opphold, selv om det er på et gatehjørne under oppsikt fra Stian, som balanserer hallikvirksomhet og en rekke modelloppdrag for C-Girl. Jeg savner ikke årene på Ener for fem øre, men husker dem dessverre veldig godt. Spesielt tiden da de fleste fant såkalt "samerally" uhyre underholdende, for ikke å glemme den gangen da Liem ved et uhell falt ned fra klippen på Knattholmen og ble lammet fra midjen og ned... Ja, det var tider, det! Da gjenstår det bare for meg å ønske dere proletarmennesker lykke til i fremtiden, hva enn dere velger å gjøre, og å krysse fingrene for at trygdekontoret endelig skal innvilge Liems søknad om uførestønad.

Maren"

Her følger vurdering fra læreren:

"VURDERING AV TALE

Vurderingskriterier:
Språk: Du har et godt ordforråd og skriver bra. Pass på å dele opp teksten i avsnitt, - da blir den lettere å lese.

Rettskriving: Ingen.

Innledning: Fin innledning, men kanskje litt i tøffeste laget?

Hoveddel: Fine beskrivelser, om enn noe på kanten, av klassekameratene. Men du kunne med fordel tatt med flere episoder som har skjedd, da talen er noe kort.

Avslutning: Fin avslutning.

Karakter: 4"

I konklusjon vet jeg ikke helt om jeg skal føle meg heldig som fikk såpass som en firer, eller om jeg skal føle meg sensurert og mene jeg ville fått en femmer dersom jeg ikke hadde ønsket døden på så mange.

Det vakke min skyld

2010-06-03T19:33:00.002+02:00

Og det var virkelig ikke det heller. Ikke denne gangen. Rue McClanahan, for mange kjent som Blanche Deveraux i Golden Girls, gikk i natt amerikansk tid bort, 76 år gammel. Etter Estelle Getty og Bea Arthurs respektive bortganger de siste par årene, gjenstår bare Betty White (MY QUEEN) av de kjente "pantertantene". Noe som bringer meg videre til dette: hva faen er en pantertante? Det må da bety noe. Kanskje er uttrykket av svensk opphav siden det var svenskene som ga serien denne tittelen. Siden jeg ikke akter å fordype meg i svensk vokabular håper jeg at noen kan hjelpe meg med dette brennende spørsmålet.

Oops.

2010-06-01T03:18:00.003+02:00

Forbannelsen slår til igjen, denne gang etter et tre måneder langt opphold. Den 17. mai spilte jeg Anna-Lena Löfgrens "Lyckliga gatan" til pappa i bilen, og få dager senere takket Anna-Lena for seg. Har jeg nevnt at jeg en gang sang Lyckliga Gatan til Mike Patton? ..ja? Ok.

Videre vil jeg melde om at jeg ikke hadde noe å gjøre med Gary Coleman, Paul Gray, Dio eller Dennis Hoppers respektive bortganger.

I morgen...

2010-06-01T02:58:00.003+02:00

...skal jeg til legen og spikke litt i denne:

Og skvise ut en halvliter verk. Det blir stas.

Breaking news: Alexander Rybak har narsissistiske tendenser

2010-05-30T01:11:00.003+02:00

~*~Storsjarmør~*~ Alexander Rybak gestikulerer til Eurovision 2010-vinner Lena at hun skal gi ham et kyss på kinnet, og idet hun lener seg inn for å gjøre det snur han hodet slik at kysset ender på munnen hans.

Presse/tilskuere: "Ntåååh, så søt liten frekketassgullguttsjarmør".
Folkeskikk: "Hva faen?"

Kunne ønske hun bet av det selvgode trynet hans. Man gjør ikke sånt, fjortishjerteknuserstatus eller ei.

Kjære Alexander,
Hadde hun en pressende trang til å smaske på de tynne Titten Tei-leppene dine hadde hun sikkert gjort det frivillig. Fuckface.

Losts siste episode (spoilere, tl;dr og potensiell banning)

2010-05-25T02:03:00.003+02:00

Årene 2000 til 2004 tilbragte jeg hovedsakelig i en Tolkien-tåke som var lettere enn noen gang å dele med andre etter filmtrilogiens braksuksess, ettersom man to år tidligere fikk skjeve blikk som lett kunne ført til synsforstyrrelser hos opphavspersonen dersom man eksempelvis nevnte navnet Gollum. Etter Return of the Kings utgivelse i desember 2003 hadde hysteriet begynt å roe seg ned, men som enhver person med for mye fritid og en personlig natur tilbøyelig til besettelse, fulgte jeg naturligvis rollebesetningens videre karrierer med sånn passe våkent øye. Tidlig i 2004 (eller var det sent i 2003?) ble det annonsert at bl.a. Dominic Monaghan (hobbiten Merry) hadde fått en rolle i JJ Abrams' nye satsning "Lost" på ABC, som omhandlet en gjeng mennesker som etter et flykrasj var strandet på en mystisk øde øy. Som de fleste serier i USA som ikke dominerer sommerprogrammene, ville Lost ha premiere i september 2004. Allerede i mai samme år førte en intern lekkasje til at den uferdige piloten lekket ut på nettet, og jeg snublet ved en tilfeldighet over den på det nå avdøde torrentnettstedet Suprnova (RIP). To timer senere var jeg solgt.

Losts åpningsepisode var en sjangerblanding ganske ulikt noe som tidligere hadde blitt vist og var dermed ganske banebrytende, selv om de fleste elementene som dannet det ferdige produktet var blitt brukt før og ikke nødvendigvis banebrytende (se også: Lady Gaga). Ordet spredte seg som ild i tørt gress, og allerede før septemberpremieren på TV hadde Lost fått rotfeste ikke bare på internett, men også på folkemunne. Enkelte ting som ville følge serien gjennom alle sesongene var etablert: Disse menneskene var stort sett uforskammet vakre (spesielt til å være strandet utenfor sivilisasjonen), her hadde det vært mennesker før, John Locke var creepy og man visste aldri helt hvilken side han var på, Jack og Kate er ubrukelige, det er et monster i jungelen WTFBBQ, etc.

Første sesong dannet grunnlaget for noen av mysteriene i Lost, men fokuserte hovedsakelig på overlevelse og karakterutvikling (ofte gjennom flashbacks til de strandedes tidligere liv). Mot slutten av sesongen fikk vi små innblikk i hvordan det allerede hadde vært mennesker på øya, og finaleepisoden viste at gjengen fikk åpnet en luke ned i bakken de (eller rettere sagt John Locke) hadde funnet, som ledet ned i en bunker. Hva som befant seg der nede måtte fansen vente over sommeren for å finne ut av, og på mange måter markerer dette hvor Lost virkelig begynte å gå galt. Denne luken som det hadde blitt viet store mengder tid til fikk man ingen payoff for, bare en cocktease av et kamera som beveget seg ned i en mørk avgrunn. Påfølgende sesong dreide seg som oftest om krangling over hvorvidt de overlevende skulle trykke på en knapp hvert hundreogåttiende minutt, og hvor mange små (og til syvende og sist, nå som seriefinalen har blitt vist, ubrukelige) easter eggs produsentene kunne skvise inn i en episode. Rollefigurer var oppkalt etter tenkere og filosofer, noe fans oppfattet som hint, og de leste seg halvt i senk for å finne ut hvilke paralleller man kunne trekke mellom disse tenkerene og deres fiksjonelle navnebrødre. Bøkene som til enhver tid snek seg inn på skjermen ble behandlet på samme måte. I flashbacks fikk vi vite at menneskene på øya titt og ofte hadde små tilknytninger til hverandre i livet før krasjen, og potensielle svar og forklaringer ble overvåket med haukeblikk av seerne og diskutert inngående på nettet. Hvisking i jungelen ble avspilt forlengs, baklengs og sidelengs, veggmalerier ble analysert og snudd og stykket opp, hva betydde denne tallrekken som dukket opp både på øya og i radiosignaler og på fotballdrakter på flyplassen før avreise og alle andre steder en kunne tenke seg?

Vel, nå er serien over, og hva vi sitter igjen med er dette: det var stort sett tilfeldigheter. Få hadde ventet seg å virkelig få vite hva denne øya virkelig var, hvor sykdommer ble leget og barn ikke kunne unnfanges, men hvor få svar man faktisk sitter igjen med er rett og slett imponerende. Bøker, forfattere, møter i tidligere liv og tall som gikk igjen var skaperene og manusforfatterenes egen lille circle jerk hvor de kunne klappe seg selv på ryggen og blunke til hverandre over hvor fantastisk nyskapende, smarte og vittige de var mens fansen febrilsk teoriserte og lette etter svar de aldri ville finne. Gjennom de siste sesongene har Lost-seerne fått vite at denne øya var Spesiell med stor S. I den fantes enorme mengder elektromagnetisme, den helbredet syke, den latet til å ha sin egen vilje, på et hemmelig sted fantes en grotte med et lys som en vokter til enhver tid måtte passe på, for hvis den slukket på øya, ville den slukke i resten av verden også. Bunkerene på øya og en del mysterier - som isbjørner og gamle radiosignaler - ble forklart gjennom at vi fikk vite at forskerteamet The DHARMA Initiative dannet et lite samfunn på øya for å finne ut av dens unike egenskaper. Forskerteamet ble så utryddet av øyas urinnvånere (med god hjelp fra den tvilsomme, men magnetiske Benjamin Linus), men i en annen tidslinje (wait for it), ble de også infiltrert av seriens tidsreisende hovedpersoner.

Vi fikk vite dette: For mange år siden, kanskje så mye som to-tre tusen, ble en gravid kvinne skylt i land på øya. Hun ble funnet av en kvinne som allerede bodde der, og fødte så to tvillingsønner. Den ene fikk navnet Jacob, men den andre rakk aldri å bli navngitt før øykvinnen slo den nybakte moren i hjel med en stein. Det var for øvrig ingen som noen gang ga den andre gutten noe navn. Ågidsåmystiskassa. Guttene ble velsignet med evig liv (på enkelte betingelser som aldri helt klargjøres), og kan aldri skade hverandre. I voksen alder fant guttene ut av at kvinnen de vokste opp med som mor hadde tatt livet av deres biologiske mor, og den navnløse sønnen gjorde opprør, mens Jacob ble hos moren og fikk oppgaven å beskytte grotten med det magiske lyset etter hun ble borte. Etter den navnløse broren tok livet av henne, kastet Jacob broren inn i den lysende grotten, hvor han kom tilbake som "monsteret": en sky av røyk. Så, i århundrer ble det Jacobs oppgave å beskytte lyset mot broren sin, som måtte ødelegge det for å komme seg av øya (og antagelig ødelegge verden i prosessen, men hvorfor får vi aldri vite). Våre hovedpersoner viser seg å ha blitt håndplukket av Jacob da han begynte å se seg rundt etter en etterfølger, og derfor havnet de på øya. I løpet av Losts seks sesonger kan det nevnes at selv om det ble funnet tid til å ha rollefigurer letende etter peanøttsmør, trykke på knapper, bygge golfbaner og ha sex i bur, ble Jacob aldri nevnt annet enn med navn før i Losts aller siste sesong. Da dukket skuespiller Mark Pellegrino opp som Jacob og bare, "hei, jeg er ukonvensjonelt heit og du synes kanskje jeg ser ut som en ganske høy og litt trøtt ape, men bare vent til du har sett meg i aksjon noen ganger og kanskje i andre sammenhenger, som i Dexter eller Prison Break eller som Satan selv i Supernatural, så kommer du til å gli av stolen så fort noen nevner navnet mitt".

På tampen av sesong fem og i løpet av sesong seks satt man stort sett igjen med de store hovedspørsmålene om denne mystiske øya: Hva var greia med elektromagnetismen? Hvorfor ble mennesker helbredet på øya? Hvem bygget det gamle tempelet og den store statuen med fire tær og det digre hjulet i en hemmelig grotte som flyttet hele jævla øya? Hva var lyset i grotten, og hva hadde det å si for resten av verden? Hvem hadde bygget konstruksjonen hvor lyset kom frem, og "korken" som holdt alt som det skulle? Hvorfor kan Desmond motstå store mengder elektromagnetisme? Hvem var urinnvånerene opprinnelig? Hvem var "moren" til Jacob og broren? Hvem var menneskene Jacob og broren så på øya da de var små, selv om de hadde blitt fortalt at de var alene der? Hvordan kan de ha fått evig liv? Hvordan kan moren ha gjort slik at de ikke kunne skade hverandre? Alt i alt: HVA VAR ØYA? Mange av de små mysteriene på øya fikk vi svar på da det viste seg at det var spor etterlatt av forskerene som studerte "Craphole Island" (et navn gitt av Shannon i første sesong), men selve grunnlaget for at de var der i utgangspunktet fikk vi ikke vite særlig mer om enn The DHARMA Initiative selv visste da de ble utslettet en gang på 70-tallet.

I stedet for de sedvanlige flashbackene, fikk vi i siste sesong se hva som har blitt kalt en flashsideways: livene til menneskene på øya dersom den ikke eksisterte, dersom de aldri hadde blitt utvalgt av Jacob, hvis flyet hadde landet i LA som det skulle. Her ser vi Sawyer som politi i stedet for røver, Jack som far som jobber med forholdet til sin sønn, Ben Linus som historielærer - alle har sin alternative tidslinje. Dette vil jeg komme tilbake til.

For dette skjedde i siste episode: Jack meldte seg frivillig som Jacobs etterfølger, og sendte den elektromagnetismemotstående Desmond ned i grotten for å.. gjøre noe. Det Desmond gjorde var å slukke Lyset. Dette førte til at Jacobs navnløse røykmonster bror som hadde tatt den fysiske formen til den avdøde John Locke (forklar dette til noen som ikke ser på Lost - jeg utfordrer deg) ble for et øyeblikk dødelig, og Jack tok livet av ham. Jack ble selv påført en dødelig skade, men kom seg tilbake til grotten mens øya falt fra hverandre rundt ham og fikk gjenopprettet lyset og, antagelig, reddet verden. Så døde han på samme sted som han våknet i begynnelsen av pilotepisoden, mens Sawyer, Kate, Miles, Lapidus og Alpert hadde fikset Aljira-flyet og kom seg vekk. Så kom M. Night Shyamalan-twisten: Flashsidewaysuniverset var en slags skjærsild. Det er der alle ble samlet etter de døde - enten de døde på øya eller et annet sted i verden, i ung alder eller som gamle, av naturlige eller unaturlige årsaker. En etter en husker de alle tiden sin på øya, og de samles i en kirke i et chickflick-øyeblikk av de sjeldne, hvor alle de lykkelige parene er gjenforent (untatt de hvor skuespillerene var opptatt med noe annet, selvfølgelig), og sammen krysser de over, inn i lyset. Alt som skjedde på øya skjedde altså på ordentlig, men idet alle menneskene som hadde blitt berørt av den døde, ble de samlet på dette siste stoppestedet. Også Hurley, som etter Jack hadde blitt øyas beskytter og utpekte seg Ben Linus som løytnant. Ben Linus ble værende utenfor kirken, da han tydeligvis ikke var klar til å krysse over til den Symbolske Andre Siden. Michael ble værende i et slags limbo på øya fordi han hadde gjort så fæle ting (...som ikke på noen måte var fælere enn det halvparten av de andre hadde gjort uten at de ble hindret i å gå videre av den grunn), hvor han sikkert hvisker baklengs mellom palmene enda. Så her fikk alle se hverandre igjen, og gikk sammen inn i livet etter døden.

Så her er problemet: Hva var greia med elektromagnetismen? Hvorfor ble mennesker helbredet på øya? Hvem bygget det gamle tempelet og den store statuen med fire tær og det digre hjulet i en hemmelig grotte som flyttet hele jævla øya? Hva var lyset i grotten, og hva hadde det å si for resten av verden? Hvem hadde bygget konstruksjonen hvor lyset kom frem, og "korken" som holdt alt som det skulle? Hvorfor kan Desmond motstå store mengder elektromagnetisme? Hvem var urinnvånerene opprinnelig? Hvem var "moren" til Jacob og broren? Hvem var menneskene Jacob og broren så på øya da de var små, selv om de hadde blitt fortalt at de var alene der? Hvordan kan de ha fått evig liv? Hvordan kan moren ha gjort slik at de ikke kunne skade hverandre? Hva var så spesielt med Walt? Hva var poenget med hvordan livene i flashsideways var, annet enn at et par av rollefigurene hadde ryddet opp i noen av de grunnleggende problemene sine? Hvem passer på øya etter Hurley og Ben? Ble Claire gjenforent med Aaron? Hvorfor var det så viktig at Aaron ikke skulle bli oppfostret av noen andre enn henne? Hvordan ble Jacobs bror et fuckings røykmonster da han havnet inne i grotten? Alt i alt: HVA VAR NOE SOM HELST AV DETTE PÅ DENNE ØYA SOM HELE SERIEN VISSTNOK DREIDE SEG OM Å FINNE EN NY BESKYTTER TIL? Og siden flashsideways-universet aldri dukket opp før i siste sesong, betyr dette at alle de fem foregående sesongene med den innviklede og dyptgående mytologien som skaperne aldri på noen måte klarte å tvinne seg ut av etter de innså at de hadde gått i baret, faktisk står igjen som fullstendig meningsløse. I hui og hast så vi enkelte paralleller og referanser til tidligere sesonger, men alle sammen symbolske i stedet for relevante (som da Claire fødte Aaron i henholdsvis siste episode av sesong 1, og i seriefinalen). Hele sesongen som spant seg rundt tidsreiser som dette mystiske stedet var i stand til, var faktisk bare ren filler. Fluff og krem for å fylle ut tiden på TV-skjermen din.

Likevel ser jeg så mange som er strålende fornøyd og sitter med tårer i øynene over hvor perfekt de synes denne seriefinalen var. Og da bare lurer jeg på: så vi faktisk på samme greie? La oss se på Battlestar Galactica til sammenligning. Den siste episoden går ned i historien som en av TVs store skuffelser. Avgjørelser ble tatt som ikke ga mye mening og spørsmål forble uforklarte, men det endret ikke faktum at denne serien hadde flere sesonger som på helt unikt sett fortalte historien om den siste gjenlevende delen av menneskene som etter ødeleggelse av sine hjemplaneter måtte kjempe for overlevelse og danne et helt nytt samfunn, og alle de politiske, teologiske og sosialantropologiske problemstillingene dette følger med seg. Man kan late som om finalen aldri skjedde og faktisk sitte igjen med en fortelling utenom det vanlige, hvor rollefigurene var en relevant drivkraft og man hadde sett et filmatisert menneskestudie.

Hvis vi hadde sett Kill Bill uten å vite hva The Brides motivasjon for hevn var? Hvis Titanic var en film hvor skipet aldri hadde sunket? Hvis ingen forhistorie for ringen hadde blitt gitt i Lord of the Rings? Hvis The Bell Jar var en bok om den helt funksjonelle piken som endte med å ha et vanlig liv i suburbene som døde av gammel alder? Dette er så ukomplett jeg betrakter Losts historie som etter gårsdagens finale. De som har lest intervjuer med Abrams, Lindelof og Cuse i løpet av de siste seks årene vil også vite at selve øya har blitt beskrevet som seriens hovedrollefigur. I så måte er det synd at vi aldri fikk vite en dritt om den.

Jeg ser reportasjer om "Life After Lost" og spørsmål om hvorvidt noe noen gang kan måle seg med denne serien, og påstander om at det kanskje er det smarteste som har gått på TV. Det er tydeligvis ganske mange som aldri har sett The Wire, som er det mest intelligente, intense, hjerteskjærende og multidimensjonale jeg noen gang har sett presentert via dette mediet, og der var det aldri et eneste magisk lys. I mellomtiden står Abrams/Lindelof/Cuse og runker på en haug med penger du ikke kan forestille deg maken til.

Rødmusset taskenspiller

2010-05-08T00:39:00.004+02:00

Det er ikke lenge til jeg kunne feiret mitt tomånedersjubileum for å ikke ha blogget, men jeg sitter og prøver å utsette en haug husarbeid (midt på natten - that's how I do) og satser på bedre lykke neste gang.

Siden sist har Mondo Cane (hvis du leser dette fra blogg: se under/hvis du leser dette fra Facern: trykk her) kommet ut, men Amazon har bestemt seg for at min forsendelse skal bli et par uker forsinket. Det er fordi Amazon er en gjennområtten, syfilitisk dyreplager. Heldigvis lever vi i moderne tider hvor det store internettet gir meg ca. alt jeg har lyst på (og ikke lyst på). Derfor har albumet stått på repeat i en betydelig stund og gjort meg lykkelig. Det bærer mer studiopreg enn jeg hadde ventet etter at Patton ga uttrykk for at opptak fra de tre første livekonsertene ville danne grunnlaget for platen, og var en så gledelig overraskelse at jeg nesten gråt mennesketårer. Når man har ventet på noe i fem år og blitt så til de grader prickteaset er det et øyeblikk når man endelig får hendene på det ferdige produktet.
Her, ta en smakebit: Mike Patton - Ore d'amore
You're welcome.

Sånn ellers har en liten bit av en tannfylling jeg fikk satt inn for tre uker siden brukket av og etterlatt meg med en dødelig skarp kant på jekselen, og dette legger an tonen for mitt spennende liv siden sist. Jeg oppdaget det for noen timer siden og har allerede blitt smått gal, så noe sier meg at tannlegen min får en telefon på mandag. Hvorfor skjer slikt alltid i helgene?

Jeg har også fått påvist katteallergi, som er flott siden jeg omgås ca. åtti katter på fast basis. Dette akter jeg å fortsette med, og skal derfor tygge antihistaminer som Bugg. Å venne to katter av å sove i sengen min viser seg å være en utfordrende oppgave som i kombinasjon med min manglende viljestyrke antagelig ikke vil føre til gode resultater.

Jeg har også fått en episk pakke i posten fra Silje og Irene. I den var det Spice Girls-pennal, Dagbladets artikkel om furries (veldig kjekt å ha), rosa putevar med dødningehoder, en stor boks flummi-ufoer, Fiona-dukkebamseting med truse for ekstra barnevennlighet, Twilight til/fra-lapper som alle som får gaver av meg i fremtiden kommer til å få se, leppepomade og lipgloss som lukter tyggegummi, body lotion som lukter sukkerspinn (:3), Flåklypa Grand Prix-spill, verdens fineste rosa plaster... dette er det jeg kommer på sånn på stående fot, men det kan til og med ha vært mer som jeg kommer på om ca. tre minutter etter jeg har trykket på "publiser innlegg". De vet hva jeg liker og er søtest i verden.

Jeg har også korrekturlest min brors samboers masteroppgave om bl.a. innføringen av traktor i Stange og vet nå mer enn deg om dét emnet. I bytte har jeg ønsket meg en fin brevåpner. Jeg stoler ikke helt på mennesker som ikke eier en brevåpner, og fant ut at jeg derfor måtte ta meg av min egen mangel. Jeg føler også at det er veldig viktig med voksforsegling på brev og sørger for å til enhver tid ha smelteskje, samt vokspinner i rød, sort, gull og sølv - altså til enhver anledning. Det eksisterer sikkert også andre farger, men jeg vil ikke være for moderne og smakløs. Jeg jobber med å utvide samlingen min av segl, siden fleur-de-lis, kongekrone, hjerte og Ra kan bli litt ensidig i lengden. Jeg leker med tanken på å få assistanse fra en av mine kunstnerbekjente til å lage mitt eget monogram som min hendige onkel kan smi på et segl for meg. Enkelte ting må man bare ha.

Til sist kan det nevnes at jeg f.o.m. den kommende uken skal være alene hjemme i en måneds tid, og dermed vil invitere alle mine lokale venner til en liten rekke soiréer og sammenkomster som dere vil motta mer informasjon om om ikke lenge.

...lol, tulla. Besøkende vil møtes med skulende blikk og hagle - IT'S ME TIME.

Jizzed in my pants/Mike Patton's Mondo Cane

2010-03-17T02:26:00.006+01:00

01. Il Cielo In Una Stanza
02. Che Notte!
03. Ore D’Amore
04. Deep Down
05. Quello Che Conta
06. Urlo Negro
07. Scalinatella
08. L’Uomo Che Non Sapeva Amare
09. 20 KM Al Giorno
10. Ti Offro Da Bere
11. Senza Fine

Jeg har bare ventet på Mike Pattons Mondo Cane-album i fire år, så det er slettes ikke med ubegrenset, hyperventilerende entusiasme som setter NuttyMadam til skamme at jeg prøver å bearbeide informasjonen om at releasedato er satt til 4. mai. Neida.

Mondo Cane er et prosjekt bestående italienske poplåter fra 50- og 60-tallet som Patton har lagt sin magiske hånd på. De utføres med komplett symfoniorkester, hvis arrangementer han egenhendig står bak (~*~dreamy~*~). Vi snakker selvfølgelig om fundamentalt gode låter (Buscaglione, Bongusto, Celentano, Morricone etc.) og ikke utvannet europiss ala Eros Ramazzotti som du finner på "True-a Sounds-a of-a Italia Pizza~Calzone~Biscotti"-samleplatene du får til en femtilapp på Shell. Fra de ca. 20 låtene som ble fremført under de få Mondo Cane-konsertene som har blitt holdt, har 11 kommet med på albumet, og heldigvis for Mike Patton inkluderer det favorittene mine. Uten Ore D'Amore, Quello Che Conta og Senza Fine hadde han potensielt fått en molotov cocktail i det pene fjeset sitt.

Ore D'Amore er et cover av den udødelige Bongusto-låten, men har også blitt spilt inn på engelsk av Frank Sinatra under tittelen "The World We Knew". Den er relativt sjelden, men man skal ikke utelukke at det vips kommer en mp3 her etter hvert. Ingen av Celentano-låtene fra bootlegene kom med, men de var ikke høydepunktene, så det går bra. Adriano Celentano er mannen bak blant annet Il Ragazzo Della Via Gluck, som antagelig er bedre kjent som Lyckliga Gatan her til lands. Deep Down er en Ennio Morricone-låt, og jeg håper Morricone ikke trenger noen videre introduksjon. Han har komponert musikk for over 500 filmer og TV-serier, deriblant Sergio Leones spaghetti-westerns og Once Upon a Time in America. Quentin Tarantino har også brukt Morricones musikk ganske hyppig, sist i Inglourious Basterds (men også Kill Bill før dét). Ennio Morricone er for øvrig signet med Mike Pattons plateselskap Ipecac. ANYWAY.

Mondo Cane begynte som et par konserter i Italia, som ble heftig bootlegget og ga Patton-fans tårer i øynene siden det var en stund siden han hadde brukt stemmebåndene til særlig annet enn strupelyder og å disse Wolfmother (jeg godkjenner begge disse aktivitetene). Han er en utsøkt crooner, og det er deilig å høre det i sitt rette element. Også har vi Roy Paci, som temmer trompeten som en dominatrix i en tysk kødfilm. Albumutgivelse ble påpratet i 2007, men det skjedde aldri noe. Så gikk det rykter om sommeren 2008, men det så også dårlig ut. Heldigvis var jeg i Malmö og så Mondo Cane den sommeren og sjættet litt med Pætten etterpå. Jeg spurte ham om når albumet kom, og han sa noe sånt som "tidlig 2009. Men nok om det, jeg elsker deg. Skal vi rømme herfra og gifte oss?", men jeg svarte "næææh, sorry, jeg sparer min hånd i ekteskapet for Robert Downey Jr.". True story. I alle fall, heller ikke 2009 skjedde det noe, og Faith No More-gjenforeningen kom i veien for en høstrelease, men NÅ. Nå er det party på g. May need Tena Lady.

Kjære Jan Thomas og Christopher

2010-03-16T08:30:00.003+01:00

Facebook må da vitterlig være en nødløsning - en siste utvei? Hva har skjedd? Dere kan snakke med meg om alt, jeg er en god lytter.

XOXO,
Marne

#kvinnedagen #ironi #ellerkanskjepoenget

2010-03-09T01:10:00.003+01:00

Er det ikke fascinerende at kvinnedagen mer effektivt enn noe annet bringer alle mannssjåvinistene ut fra under bruene sine og dermed gjør det vanskelig for oss å nyte den? Jeg kunne kalt det ironisk, men faktum er at det egentlig er ganske genialt at kvinnedagen også slik kan kaste lys på hvor lang veien til likestilling faktisk er.

Like rettigheter =/= like muligheter.

RIP Jesus Puntervold-Knutson I

2010-03-07T12:38:00.002+01:00

Time was I stood where thou dost now
And view'd the dead as thou dost me
Ere long you'll be as low as I
And others stand and gaze at thee

Høygir

2010-02-15T16:03:00.002+01:00

'My Sharona' singer dies at 57

...noen andre dere vil se seks fot under snart?

Enda en biter støvet.

2010-02-11T18:00:00.005+01:00

Faste lesere av bloggen - ja, begge to - kjenner nok til Marne-forbannelsen som har blitt nevnt tidligere på bloggen (dere andre - ja, begge to - kan alltids klikke på "forbannelse"-taggen nedenfor for å se tidligere innlegg om fenomenet. Kort oppsummert kan det forklares som at hvis jeg tenker på noen eller utfører/tenker noe relatert til noe eller noen jeg ikke ofte har i hodet, er sjansen stor for at de stryker med kort tid etterpå. Eller i Våler kirkes tilfelle, brenner ned. Denne gangen var offeret mitt designeren Alexander McQueen. I går satt jeg og mamma og så gjennom sminkekofferten(e) min(e) siden hun var på utkikk etter noen nye øyenskygger og jeg har mer enn nok sminke til femten personer på livstid.

Case in point:

Anywho, mens vi satt og gravde gjennom malingen, fikk jeg panikk. Jeg fant nemlig ikke favoritteyelineren min, som stammer fra MACs Alexander McQueen-collection. Jeg lette febrilsk i hele går, helt til jeg fant den bak speilet på sminkebordet. Så det var jo fint. Men sorry at jeg tenkte på deg, Alexander. Vakke meninga å ta livet arræi.

Just saying.

2010-02-11T16:16:00.002+01:00

Dersom Liv Hafslund er norsklærer, tror jeg det er like greit at hun gjør det.

Hurra for meg!

2010-01-01T01:39:00.002+01:00

For jeg har bursdag.

I første eller andre kapittel av Lord of the Rings fastslås det at hobbiter i stedet for å motta gaver på fødselsdagene sine heller delte dem ut, og i samme ånd vil jeg gi dere noe å kose dere med i kulden; mine foreldre (mor, far og stefar) som to ganger - i sjokkerende edru tilstand - forsøker å synge bursdagssang til meg. Den mest høylytte er, som vanlig, min far.

"Gratulerer med da'n"

"Hurra for deg som fyller ditt år"

Postsantum depression

2009-12-29T23:11:00.043+01:00

postsantum depression
- The incredible letdown some folks experience when they realize Christmas is over.

Som Cathrine påpekte til meg forleden, så suger jeg til å blogge (tror hun la til "for tiden", men man kan jo aldri være sikker). Jeg har derfor bestemt meg for å i det minste gi en liten oppdatering på de banale aktivitetene jeg har foretatt meg den siste måneden pluss-minus. Jeg har blant annet...

- Vært med på å forberede min fars 50-årslag.

Forberedelse av åtti kongekrabbe-hors d'œuvres - prøv å gjøre dét etter meg, bitches.

- Pimpet gangen utenfor soverommet.

- Bakt pepperkaker, blant annet dette mesterverket som min far fikk servert i tillegg til frokost om morgenen på bursdagen sin:

- Kjøpt R2-D2 og Stormtrooper-kosedyr for å komplettere Star Wars-samlingen min.

- Brukt for mye penger i den søte interiørbutikken i kjelleren på Torghjørnet.

- Prøvd å ta bilde av Odd Petter.

- Vært på IKEA for første gang noensinne. Det sugde skikkelig.

- Pakket inn julegaver med pus.

- Pyntet til jul, altså hengt opp sukkertøystenger på kjøkkenskapene og stilt spørsmålet "åfferskaljegmåttehamerenndét'a?"

- Kjøpt Frank Sinatra kjøleskapsmagneter.

- Vært på Skogbruksmuseet og sett på akvariet i kjelleren og en stein ulv + blitt angrepet av en ugle.

- Hørt på Audun spille vemodig vakkert på blokkfløyta han fikk av meg til jul.

- Tatt bilde av Audun som tar bilde av Grunde.

- Kost med pus.

- Kost med Audun, Odd Petter, Bente og Ane Hedvig i sofaen i Benterudbakken, men unngått finputene til Heidrun.

Bente og Odd Petter ble iPhone-horer når Ane Hedvig gikk ovenpå for å antagelig være naken.

- Besøkt julemarkedet på Bygdøy.

...hvor noen ikke hadde fått med seg at det er skikkelig fattig å benytte seg av limousin ved uformelle arrangementer.

...og jeg fant sengen jeg har lengtet etter siden jeg var halvt sædcelle og halvt ubefruktet egg.

...og jeg ble forelsket i 1800-tallsapoteket.

...og tok med disse skjønnhetene hjem. I den største skal jeg legge min førstefødte på formaldehyd.

- Tatt turen innom julemarkedet på Rådhusplassen også. Det er betraktelig mye mindre enn det på Bygdøy, men er likevel min ubestridte favoritt.

- Feiret jul hos tante Sylvi.

Hun hadde fått seg en søt ny sofa fra rundt 1870 som jeg innerst inne håpet egentlig var julegaven min, men det var den ikke.

Lille julaften satt jeg bak rattet på denne og kom ut av det i live. Det samme gjelder for bileier/passasjer.

Andreas (h.) fikk styling-dukke av meg til jul så han kunne bli mer som Jan Thomas. Olav (v.) er Jehovas Vitne og stiller seg derfor skeptisk til menn som leker med dukker.

- Åpnet gaver.

Gavene var ting som...

Fiskelampe, i tilfelle Jesus går dukken.

Lue. Den er som skapt for meg.

Ny hårføner, selv om "ny" impliserer at jeg hadde en gammel. Det hadde jeg ikke, så grunnet min mangel på hårføner stod det øverst på ønskelisten min i år. Score!

Politisk ukorrekte tegninger fra Max og Edward.

Melkesteamer.

Audun er smigrende og overvurderer kjærlighetslivet mitt nok til å gi meg dette putevaret og hjerteplaster (fordi "love hurts"). Kosesmask på Tante Aud.

Ane Hedvig klinte til med "Grön & Schön" te, Oscar Wilde-magnet, Sinatra, Dylan og di Leva på CD, og kalender med glitrende feer. Jeg liker glitrende feer mye, mye bedre enn jeg liker glitrende vampyrer.

Diverse. Bestefar og sambo er usikre på navnet mitt: "Maren Celcius Blixt Fucsia?"

To eksemplarer av "Wenche Foss: Diva og medmenneske". Jeg har egentlig ikke lyst til å bytte noen av dem.

Fra mamma og Frank: Fabergé-aktig juleegg jeg har siklet på siden jeg så det på Akershus festning i fjor.

Og når du åpner det er det party på innsiden, vøtt.

Av tante Sylvi fikk jeg også et nytt og større akvarie til Jesus som det kommer bilder av når jeg får innredet det.

I dag var det femte dag jul og jeg var i julens fjerde familiemiddag.

På fredag har jeg bursdag.

Jippi!

Vi Menn - håper dere får e. coli

2009-12-02T14:34:00.002+01:00

Ok, nå har jeg betraktelig mer lyst til å lese Vi Menn enn Cosmopolitan og [mag] (finnes [mag] enda?), men jeg har også mer lyst til å dyppe fingrene i salpetersyre enn å lese Cosmopolitan og [mag], så jeg vet ikke hvor beskrivende det er. I alle fall, Vi Menn har innimellom et snev av fin journalistikk på samme måte som Playboy, og bladet i seg selv er helt ålreit. Men de jævla reklamene? De "la menn være menn"-reklamene? MÅTTE ALLE DERES KAMELER DØ AV KOLDBRANN FØR DERE NÅR FREM TIL KAANAN, VI MENN.

- "Hva driver du med?"
- "Jeg har tent noen lys. Er det ikke koselig, da?"
- "Du kan jo ikke brenne de, de er PYNTELYS!"

Dun dun, la menn være menn - kjøp Vi Menn.

- "Vi skal ikke ta en skikkelig guttetur til London, da? Shoppe litt, se en musical?"

DUN DUN, LA MENN VÆRE MENN - KJØP VI MENN.

Det er 2009, kan vi pliiiiz la menn være hva faen de vil på lik linje med kvinner? Kan de få se på fotball og spise grisete kyllingvinger hvis de skulle føle for dét, men også eie et pyntelys eller se en musical hvis det skulle være mer innbydende uten at det blir fremstilt som en fundamental mangel på maskulinitet som kan strenges opp i gapestokken på Rådhusplassen klar for spotting? De homofobe implikasjonene er klare i seg selv, men jeg blir også fornærmet på vegne av heterofile menn her. Ikke at jeg føler at unge, heterofile menn er en så marginalisert gruppe i samfunnet at jeg føler en brennende trang til å beskytte dem mot urett, men virkelig? Er disse utdaterte kjønnsrollene seriøst en effektiv markedsføringsstrategi i disse dager? Å holde fast ved kjønnsroller, om det så er de mannlige, gjør ikke akkurat feminismen noen tjenester heller.

Så Vi Menn: SPYPÅDERE. OPPKAST PÅ HELE REKLAMEN. SI UNNSKYLD TIL MEG. OG ALLE NORGES MENN. OG KVINNER. OG ESPEN BENESTAD.

Marne ser på Twilight: New Moon

2009-11-22T18:23:00.004+01:00

Søndag morgen klokken 11.00 virket som det rette tidspunkt å legge min sedvanlige edruelighet på hylla og drikke meg gjennom cam-utgaven av New Moon som nå er ute på nett. En cam-versjon har aldri den beste kvaliteten, men det er vanskelig å drikke seg full på kino, og i aller første rekke kommer også faktumet at ingenting i verden kan få meg til å bruke penger på Twilight. Selvfølgelig livetwitret jeg anledningen, og her er resultatet. Enkelte tweets er lagt sammen for bedre leselighet. Betrakt dette som bloggens første filmanmeldelse.

FML poster boy Robert Footinson rattling off Shakespeare quotes has no effect on my nether regions, but I do feel some nausea.
about 7 hours ago from TweetDeck

I appreciate the presence of Peter Facinelli and dat ass of Jackson Rathbone, however.
about 7 hours ago from TweetDeck

Kristen Stewart, you possess the thespian prowess of a tree log.
about 7 hours ago from TweetDeck

I like how they flippantly acknowledged that Bella is 18 and Edward is 109 like it's not the creepiest fucking thing.
about 6 hours ago from TweetDeck

I do not know whether these actors are meaning to convey emotion or constipation.
about 6 hours ago from TweetDeck

I am having adverse effects from the combination of my alcohol intake and Chris Weitz' learnings from the Vertigo School of Directing.
about 6 hours ago from TweetDeck

And I mean the medical affliction, not the Hitchcock film.
about 6 hours ago from TweetDeck

I am very thankful that this young accident-prone ingenue is under the protection of so many strong menfolk.
about 5 hours ago from TweetDeck

Two hours later and I am a half hour into this film. I needed fewer breaks surfing rotten.com when I was ten.
about 5 hours ago from TweetDeck

This dialogue is written with all the subtlety of a lead pipe to the face. Which, coincidentally, is something I would be wishing for if I weren't ever so slightly drunk right now.
about 5 hours ago from TweetDeck

The whiteness of Lava Boy's teeth is painfully distracting. I can only assume Bella Swan is partial to men with sparkling body parts.
about 5 hours ago from TweetDeck

All lulz aside, I am genuinely icked out by the way Bella's life/psyche completely unravels the moment she doesn't have a ~man~ in her life.
about 5 hours ago from TweetDeck

I was getting kind of depressed and suiTwidal, but here come the Rastabortionist and the CGI wolf (AHAHAH) and all is well.
about 5 hours ago from TweetDeck

Began watching three hours ago, am now one hour in. Time to take another break and perhaps clean the fish bowl before I am too sloshed.
about 5 hours ago from TweetDeck

Clean fish bowl, a happier, perkier Jesus (hopefully), a new drink. Time for the second half of New Moon.
about 3 hours ago from TweetDeck

I know you have bulked up and everything, but I'm sure they still make clothes in your size, Jacob Black.
about 3 hours ago from TweetDeck

New Moon's poorest line delivery thus far (quite a feat) goes to one of the wolf pack and his "ha ha ha ha" upon being told Jacob fears him.
about 3 hours ago from TweetDeck

At the 01:11:23 mark I have yet to hear one line from the wolf pack that didn't make me cringe.
about 3 hours ago from TweetDeck

"I guess the wolf's out of the bag".
about 3 hours ago from TweetDeck

"Come on in, Bella. We won't bite." / "Speak for yourself". Hurr hurr.
about 3 hours ago from TweetDeck

Not only does she lose her will to live without her ~boyfriend~, but both these dudes are basically constantly telling her how much they have to strain to hold back from ripping her to pieces. I love your feminism, Smeyer.
about 1 hour ago from TweetDeck

I do not believe any words, scathing or otherwise, are necessary in relation to the scene in which Bella and Edward are running through a scenic forest in slow motion.
33 minutes ago from TweetDeck

I realise Stephenie Meyer is generally prone to taking certain liberties when it comes to vampire lore, but if they're going to sparkle in the sunlight, can they at least be harder to kill than by neck-breaking?
28 minutes ago from TweetDeck

Edward Cullen has the diction of a stroke victim.
25 minutes ago from TweetDeck

The monotony of all the actors looking constipated is broken by one mister Jackson Rathbone, who appears to be passing a gallstone.
21 minutes ago from TweetDeck

Seven and a half hours. That is the time it took me to get through these two hours of drivel. Still, it felt even longer.
13 minutes ago from TweetDeck

Syv og en halv time brukte jeg altså på å komme meg gjennom New Moon, en amatørmessig regissert film med en rollebesetning bestående av skuespillere hentet fra Autismeforeningen, og et manuskript hvor Stephenie Meyer har gjort sitt beste for å massakrere både prosa og feminismens fremskritt de siste 150 årene. Men jeg skal fortsatt se Eclipse neste år. Jeg bare vurderer å prøve å døyve smerten med ketamin eller opium i stedet for alkohol.

Getting flu shots like a bawws

2009-11-12T00:08:00.003+01:00

Jeg hadde i utgangspunktet bestemt meg for å definitivt ikke ta svineinfluensavaksinen, men siden jeg har en mor på kanten av gassmaske- og HAZMAT-hysteri som benyttet seg av irrasjonell følelsesmessig utpressing ("hvis du ikke tar den skal jeg også nekte og hvordan ville du hatt det HVIS JEG DØDE?"), så tenkte jeg "føkk dis sjitt" og ble med for husfredens skyld. Da jeg kom til legesenteret fikk jeg vite at de tjue minuttene ventetid som er pålagt etter å ha tatt vaksinen for å overvåke eventuelle allergiske reaksjoner kunne tilbringes i barnehagen ved siden av, og ble naturligvis solgt med en gang. Mamma og legen benyttet dette til å også prakke på meg sesonginfluensavaksinen, selv om jeg faktisk ikke er over 85 hvor mye jeg enn oppfører meg slik til tider. Begge stikkene var helt smertefrie, og det sier jeg som synes det gjør vondt hvis en mygg biter meg. Jeg fikk dessverre ikke lekt så mye i barnehagen siden jeg helt plutselig ble jævlig kvalm og svimmel, men siden jeg i bunn og grunn har den kliniske diagnosen "nervevrak", så var det antagelig bare nerver og ingen faktisk bivirkning. Det var en sånn rie som går over når man setter seg ned på en stol og blir strøket litt på pannen av en snill mamma.

Det eneste jeg har merket av bivirkninger er at armen min har blitt gradvis (der typoet jeg "gravid", men armen min er ikke gravid) mer vond, men det er fortsatt ikke noe verre enn om man skulle ha et ganske solid blåmerke eller å ha ligget vondt på den en natt. Siden jeg er pysete og som nevnt synes alt gjør vondt, er ikke dette så ille. Men det er fortsatt bare litt over et døgn siden jeg tok baconvaksinen, så for alt jeg vet ligger jeg død ved lunsjtider i morgen. Det ville jo vært typisk, siden jeg akkurat har satt en dato for mitt første IKEA-besøk noensinne (trufax: jeg har aldri vært på IKEA). Jeg har også sovet spent hele dagen i dag, men alle som kjenner meg vil vite er at dette, i den marnelige verden, ikke er noe utover det vanlige. Det samme gjelder faktumet at jeg har litt vondt i nakken, men det skjer med jevne mellomrom siden jeg ofte pleier å våkne med en katt på over fem kilo slengt over nakken som en jævla fjærboa, og der har den som regel ligget en stund.

Det hadde jo også vært unødvendig av meg å stryke med like etter jeg har gått til anskaffelse av et nytt kjæledyr. Jesus lever nemlig fortsatt. Og hvem skal ta vare på Jesus hvis jeg legger på røret? I tillegg er jeg også veldig bestemt på å runde Little Folk of Faery fullstendig og gjøre alle de 12 innbyggerene mine til level 4-4-4-4, og da er det også teit å avgå ved døden. For ikke å snakke om at jeg gleder meg til jul og Mondo Cane-albumet som kommer neste år.

Så jeg tror jeg skal prøve å holde meg i live en stund til. Sorry, folkens. Jeg vet jeg har en del kule ting som noen av dere klør litt etter å arve.

Tweenlight

2009-11-11T05:06:00.000+01:00

Jesus Puntervold-Knutson I

2009-11-08T23:57:00.006+01:00

Etter Eli Puntervold-Knutsons tragiske og altfor tidlige bortgang brukte jeg en god stund før jeg fikk ut fingeren og gikk til anskaffelse av en ny kampfisk. Nå kan jeg dog presentere arvtageren: Jesus Puntervold-Knutson I. Sådan kalt siden Silje følte at da ville han kanskje være litt mer udødelig enn forgjengeren sin, som - som kjent - ikke varte mer enn 48 timer. I skrivende stund har Jesus vært i hus i tre døgn, og har det som kua i den grønne eng. Etter bare 24 timer var Eli nemlig rolig og trist og rørte ikke på seg. Han virket rett og slett miserabel. Jesus farter derimot rundt omkring i bollen sin, gjør seg til for speilbildet sitt (jeg sa aldri at han var videre intelligent) og gnager på erter. Kampfisk liker erter, så han får en ert hver helg fordelt utover lørdag og søndag. Mandager må stakkars Jesus faste for å rense systemet sitt, men jeg tror han overlever. Jesus later i alle fall til å være en glad og fornøyd fiskus, og vi begynner å bli venner. Det er hyggelig. Hver gang jeg går bort til bollen kommer han svømmende bort til der jeg står for å henge. Jeg har begynt å snakke med ham jevnlig, og det nekter jeg å dømmes for siden millioner av mennesker snakker med sin Jesus hver eneste dag uten å ha en fysisk manifestasjon engang. Konklusjonen jeg har trukket re: Elis død er at den befinnede stakkaren - måtte han hvile i fred - frøs ihjel. Så de ansatte på dyrebutikken kan egentlig suge meg som hevdet at han kom til å ha det fint i romtemperatur. Jeg fikk også beskjed om å gi fisken ett eneste korn av maten jeg kjøpte hver dag, mens det på posen faktisk står "feed sparingly several times a day". Så de vil åpenbart helst at all fisk skal dø der nede. Stakkars Eli. Nå er derimot varmekolbe på plass og fôringsplanen utarbeidet (jeg mangler bare frysetørrede mygglarver. Mmmm) og jeg har en glad og fornøyd Jesusfisk.

Og underholdningsverdien dabber nok fort av, men inntil videre synes jeg det er særdeles festlig med utsagn som "pappa, husk å kjøpe frosne erter. For Jesus", eller rett og slett bare spørre besøkende om noe så enkelt som om de har sett Jesus. Han er også veldig nysgjerrig, så nevnte besøkende kan bare gjøre regning med at Jesus alltid holder et øye med dem.

Steven Wilson: World's Greatest Grandpa

2009-10-27T23:48:00.006+01:00

Det er ikke første gang tanken har slått meg, men i helgen har teorien fått mer tid til å etablere seg skikkelig. For å begynne fra begynnelsen: teenage angst. Det har vært en utømmelig kilde av materiale for tekstforfattere i tiår. Fra Beatles til Sex Pistols til Alice Cooper til Smashing Pumpkins til Marilyn Manson og selvfølgelig videre i alle retninger, har ungdoms frustrasjoner, redsler og sinne vært drivstoff for utallige plateutgivelser. Og det mange artister gjør feil, er å identifisere seg og regne seg selv med ungdommen de synger om. Hos en majoritet er det skremmende nok en overbevisning om at sammenligningsgrunnlaget faktisk er til stede der de sitter og trykker ut en kabel på gulldassen sin kvelden før de fyller 45. Hos andre anerkjennes det i all stillhet at dette er en slu metode for å fete opp lommebøkene, og det les hele veien til banken.

Porcupine Trees Steven Wilson hører ikke hjemme i noen av disse kategoriene. Visstnok skriver og bæljer han om det tomme, sorte hullet vi kaller tenårene med med både frustrasjon og dyprotet smerte, men ikke på noe tidspunkt utgir han seg for å være en av oss. Nei. Steven Wilson er vår paranoide bestefar som sitter i en gyngestol på trammen og hytter med kjeppen mot alle disse grufulle nymotens kjøretøyene - eksempelvis scootere - som kjører forbi. De velpleide Herbal Essences-lokkene er nøysomt pakket inn under aluminiumsfoliehatten han bruker 22 timer i døgnet for å kjempe av skadelig stråling fra de små datamonstrene alle løper rundt med i hendene.

Steven Wilson ser den yngre garde løpe rundt med mp3-spillere, spillkonsoller og resepter på antidepressiva ("There are also things like iPods, cell phones, PlayStations, xBoxes… there’s the whole concept now of prescription drugs for treating things that just didn’t even exist when I was a teenager. I never heard of things like Attention Deficit Disorder and Bi-polar Disorder") under armen, og han er den eneste som kan se at disse dingsene suger sjelen ut av oss en etter en. Du tror kanskje du koser deg med iPod Touch-en din, men sannheten er at via ørene dine, gjennom ørepluggledningene og inn i den lille maskinen, blir biter av sjelen din overført for hvert sekund du hører på musikk, og det er biter du aldri vil få tilbake. Aldri. Wilson går så langt som å namechecke både iPod og Xbox i PT-låter, noe som helt sikkert ikke kommer til å høres leit og datert ut om 15 år. Jeg liker å forestille meg en Rage Against the Machine-låt fra tidlig 90-tall hvor det synges om hvordan Super Nintendoen kommer til å ta knekken på oss alle.

Men dette høres negativt ut. Sannheten er at jeg finner det bedårende. Wilson er en bekymret bestefar, og han vil kun det beste for oss alle (selv om han finner inspirasjon hos Bret Easton Ellis). Jeg kommer nok ikke til å selge iPhonen og slette Twitter-kontoen min, men det minste jeg kan gjøre er å sørge for at bildet blir tatt med et Polaroid-kamera om jeg noen gang skal fotograferes med Steven. Jeg skal også snakke mye om tog. Han liker tog. Tog hadde de da han vokste opp på 1800-tallet også.

For full effekt anbefaler jeg å gå til anskaffelse av et eksemplar av den utsøkte skiva "Fear of a Blank Planet" (fra en ung gutts perspektiv) slik at du kan høre tekstene fremført av den skjøre, pipete stemmen til Bestefar Wilson som prikken over i-en, men her følger et utdrag av mine favoritter blant Stevens tinfoil hat-lyrics som gir meg en overveldende trang til å ta med meg en pose kamferdrops, legge igjen alt av elektronisk redskap og besøke Steven Wilson på gamlehjemmet slik at jeg kan fortelle ham at ja, jeg er enig: alt var bedre under krigen.

Fra tittelsporet:
"Xbox is a god to me
My finger on the switch
My mother is a bitch
My father gave up ever trying to talk to me

Don't try engaging me
The vaguest of shrugs
The prescription drugs
You'll never find a person inside"

"How can I be sure I'm here?
The pills that I've been taking confuse me
I need to know that someone sees that
There's nothing left, I simply am not here"

Anesthetize:

"Only apathy from the pills in me
It's all in me, all in you
Electricity
It's all in me, all in you
Only MTV and cod philosophy"

Sentimental:

"Sullen and bored the kids stay
And in this way wish away each day
Stoned in the mall the kids play
And in this way wish away each day

I don't really know
If I care what is normal
And I'm not really sure
If the pills I've been taking are helping

I've wasted my life
And I'm hurting inside
I don't really know
And I'm not really sure"

Way Out of Here:
"Out at the train tracks I dream of escape
But a song comes onto my iPod
And I realize it's getting late

And I can't take the staring
And the sympathy
And I don't like the questions
"How do you feel?"
"How's it going in school?"
and "Do you wanna talk about it?"

Grandpa Wilson: fortsatt ikke for redusert av leddgikt til å peke i ubestemt retning atten ganger pr. låt.

Cousin Itt, Åsgårdsreia og uvelkommen antastelse

2009-10-27T03:21:00.011+01:00

I helgen tok familien Ottosen/Celius-Blix et par netter i Oslo for å forære utvalgte band av den musikalske typen med sitt nærvær, og selvfølgelig for å generelt skape litt panikk og uro. Sistnevnte del hadde dog akkurat FHI tatt seg av avreisedagen, så vi lar det ligge til neste gang. Naturlig nok nekter vi å innlosjeres hos bekjente (jeg mener, ærlig talt), så for anledningen booket vi oss inn på hotell. Til undertegnedes store skrekk og gru var denne helgen fullbooket på Grand allerede tidlig i sommer, men Ottosen sr. sa at Bondeheimen var et godt alternativ og naiv som jeg var tok jeg dette for god fisk. Jeg burde virkelig kjent lusa på gangen da jeg oppdaget at de ikke engang har suiter, noe som betød at jeg måtte ta til takke med å bestille et lusent 'deluxe-rom', som det viste seg ikke var spesielt deluxe i det hele tatt. Så ta til deg den lærdom at hvis du noen gang får anledning til å bo i en suite på Grand eller lignende ("eller lignende" kan for eksempel være et penthouse i London eller en suite på Choice Resort Kragerø, helt hypotetisk sett), vit at det vil ødelegge deg for alle andre hotell i fremtiden hvis du takker ja.

Så fuckings 'deluxe' var rommet mitt.

Grunner til å ikke bo på Best Western Hotel Bondeheimen:

Bad som lukter størknet urin.
Stygge sengetepper i ull.
Ingen WiFi - du må faktisk koble laptopen til en TP-kabel. Hva er dette, 1998?! Ingen websurfing i senga, altså.
Hvis du er så heldig at du får et rom med balkong, kan det nevnes at balkongen er på badet.
Hvis du er så heldig at du får et rom med balkong (på badet), trenger du ikke å glede deg så veldig over det siden døren er boltet igjen.
Vannet i dusjen er meget skiftende. Bare fordi det er varmt idet du skrur det på, betyr det ikke at det vil være varmt to minutter senere. Eller at det ikke blir varmt igjen når du endelig har fått skrudd på enda litt varmere, noe som er farlig nær å kunne resultere i brannskader.
Minibaren er alkoholfri.
Bondeheimen er et av hotellene som har tatt ibruk "nøkkelkortet settes inn innenfor døren for å aktivere strømmen"-strategien, slik at det ikke er noen strøm på rommet når du er borte. Derfor kan du glemme å for eksempel la PCen stå på eller mobilen lade mens du ikke er til stede.
Dørene låses ikke automatisk. Så hvis du ikke leser nøye på nøkkelkortet, vær forberedt på at noen kan ha rundstjålet deg hvis du glemmer å låse manuelt.
Heisene er ikke glade i å høre på dine kommandoer. Hvis du er i første etasje og skal opp til femte, ikke bli overrasket om heisen stopper i alle etasjene på vei opp uten at noen skal verken på eller av.
Alt er på nynorsk. Alt fra informasjonsbrosjyren til diktet på puten din til det innrammede diktet på veggen. Er du riktig heldig, er det også et stort bilde av forfatteren.

Grunner til å bo på Best Western Hotell Bondeheimen:

De har en veldig fin gyngesau i vinduet i resepsjonen. Men den kan du også beundre utenfra uten å måtte betale for å bo på hotellet.

Nuvel. Man kan vel ikke forvente at alle som driver hotell skal ha fått med seg at Norge ikke er et utviklingsland (i alle fall ifølge mange). Fredag kveld var det dags for å se de alltid eminente Porcupine Tree på Sentrum Scene, hvor de ble supportet av svenske Katatonia. Jeg prøvde å telle goatees og svarte skinnfrakker der inne, men jeg måtte gi opp. Jeg er glad jeg aldri har vært på Inferno-festivalen. Katatonia brukte god tid på å gjøre seg ferdig med brølingen sin, og idet de endelig latet til å være ferdige, kom et par roadies bare ut med nye gitarer til bandet. Min far sammenlignet dette med å tro man er ferdig hos tannlegen, mens tannlegen bare er i ferd med å bytte bor. Porcupine Tree leverte varene (som vanlig) og dro gjennom hele første disc av The Incident etterfulgt av en ti minutters pause, og returnerte så for å spille et lite utdrag av de eldre delene av diskografien. Jeg holdt på å gråte ekte mennesketårer av Lazarus. En gang gråt jeg ekte mennesketårer da de spilte Lazarus, men det var fordi det var på en konsert i Nederland hvor jeg egentlig skulle være med, men måtte kansellere på grunn av influensa, og broren min under Lazarus stod i andre enden av telefonen slik at jeg fikk høre samtidig som han Simpsons-Nelsonet "ha-ha!" Dette var for øvrig min første gang på Porcupine Tree uten å stå på første rad (eller ha sitteplasser i VIP-avdelingen, ehehehhehe bragging rights), og det var litt rart. Slike ting kan være veldig frustrerende for oss som knapt bikker 1.50. Og selvfølgelig skal de aller høyeste konsertgjengerene stå rett foran deg. Det kan også nevnes at Porcupine Tree generelt har jævlig høye fans. Dette er noe jeg har bemerket på samtlige Porcy-konserter jeg har vært på. Er det noe i vannet prog-fansen drikker? Jeg stilte meg i alle fall direkte bak miksebordet, hvor jeg hadde noe utsikt hvis man ser bort fra... vel, miksebordet. Og laptoper.

Hadde det ikke tatt livet av føttene, skulle jeg aldri dratt på konserter uten mine høyeste platåsko.

Det merkes godt at Steven Wilson har brukt en del tid på å produsere for Opeth og Meshuggah, for Porcupine Tree beveger seg tidvis rimelig langt inn i tungmetall-landskapet i forhold til hva de gjorde før. Man ser det gradvis fra In Absentia. Spesielt glad virker Wilson til å være i å kline skikkelige heavy metal-partier midt inne i rolige låter, og her er det på sin plass å rette en direkte formidabel mengde heder i retning min brors venn Simen, som har uttalt at det ikke er så lett å slappe av under roligere PT-låter siden man "aldri vet når Åsgårdsreia kommer dundrende". Fantastisk. Ellers ser jeg fortsatt foruroligende likheter mellom Steven Wilson og The Addams Familys "Cousin Itt":

vs.

På vei ut fra Sentrum Scene støtte vi på guttene i Marillion i trappa, noe som bringer meg til lørdagens konsert; Marillion akustisk på Nasjonal jazzscene (tidligere Victoria Theater, tidligere Scene West). Overraskende godt konsertlokale. Bar oppe og nede (den oppe er spesielt fin siden folk forhåpentligvis vet at de har fått for mye når de ikke klarer å komme seg opp trappa for en ny øl), god lyd, lite og navigerbart et cetera. Jeg er generelt ingen fan av å sitte på konserter, men fordelen er naturlig nok at selv vi dverger er garantert å se. Jeg likte spesielt den delen av konserten da det var helt stille bortsett fra folk som ropte ut requests og jeg, i forsøk på en spøk, hvisket "Poker Face" til pappa og pappa, av rent instinkt, begynte å synge "PA PA PA POKER-FACE, PA PA POKER FACE" høylydt. Takk, pappa. Det var ikke flaut.

Før konserten støtte jeg på bandet i gangen mens jeg var i telefonen med Ane Hedvig og ble særs vonbroten da vokalist H ikke gjorde tegn til å kjenne meg igjen. Jeg liker å bli kjent igjen av gamle menn som sitter og stryker meg over ryggen i en halvtime mens de hysjer på andre rundt bordet slik at de kan høre alle de interessante tingene jeg sier, selv om det var fem år siden.

Etter konserten klarte jeg å navigere meg hele den snaue kilometeren fra Scene West til afterparty med tributebandet Misplaced Neighbourhood på Gamla i Møllergata alene uten å gå meg bort (ok, jeg gikk et par hundre meter for langt i Rosenkrantzgate og måtte snu), så der er jeg strålende fornøyd. Jeg er to hakk unna å gå meg bort på gårdsplassen hjemme, så jeg var litt skeptisk da pappa og Morten gikk til Gamla i forveien mens jeg skulle komme etter etter å ha vært innom hotellet for å, for å være helt ærlig, mige. Vel fremme på Gamla var området foran scenen såpass tettpakket at jeg bare kunne glemme å se noe som helst, så jeg kjøpte meg en Solo til 37,- og satt meg ved et bord bak i lokalet for å twitre om hvor miserabel jeg var. Selvfølgelig. Den uventede redningen kom i form av Marillions gitarist - og mammas favoritt - Steve Rothery. Vi slo av en kjapp prat hvor jeg gratulerte ham med den kommende femtiårsdagen (som jeg selvfølgelig omtalte som 30-årsdagen fordi jeg er søt), om hvordan mamma antagelig er mer glad i ham enn hun er i meg, og jeg fikk fisket til meg en autograf til henne. Da kalte hun meg gullungen sin. Men Roth måtte løpe og spille med Misplaced Neighbourhood, så jeg satt og råtnet litt til før det ble bestemt at vi skulle tilbake til hotellet for å legge oss.

I løpet av natten rakk jeg å bli forsøkt sjekket opp av to dritskumle utlendinger mens jeg var ute og tok en røyk (den ene, som så ut som en spesielt dement Aziz Ansari, presterte til og med å beføle meg ;_;), og jeg vil i det minste rette en takk til den av dem som gikk videre da jeg sa jeg stod og ventet på kjæresten min. Den som reagerte på samme utsagn med å lange ut hånda og legge den på puppen min, håper jeg derimot dør av AIDS fortløpende. Jeg rakk også å våkne rundt 5.30 av en fyr som gikk rundt på det lille torget med Mix-kiosken i Rosenkrantzgate med en diger plastsekk slengt over skulderen og rotet rundt i samtlige søppeldunker mens han sang høylydt. Jeg likte den fyren.

Åja, også tilbragte jeg søndag morgen med å bruke Best Westerns internett til å slenge dritt om Best Western med Petter Stordalen på Twitter. My life is awesome.

Well, well, well...

2009-10-26T22:27:00.002+01:00

UKAS

2009-10-12T00:37:00.003+02:00

UKAS:

Mat: Bursdagsstek hos mamma.
Drikke: Appelsinjuice.
Klesplagg: La oss si Betsey Johnson-sokkene, siden den ene tok kvelden da jeg ved et uhell støvsugde den opp på fredag. RIP.
Sang: Kaizers Orchestra - Prosessen
TV-program: Mad Men, How I Met Your Mother, Gossip Girl, Supernatural, Community, It's Always Sunny in Philadelphia, Parks and Recreation, Nevermind the Buzzcocks, Fringe.
Film: -
Opptur: Mitt nye familiemedlem; fisken Eli Puntervold-Knutson I.
Nedtur: Fisken Eli dævva to dager etter jeg kjøpte den.
Minne: Frank som drakk seg full og utbrøt følgende idet han tapte i Buzz: "Dritt-Maren! Du fåkke bo her mer! :("
Melding: "Faen ass, jeg tror det er en hemmelig retardfestival som foregår konstant i Vikersund". - Silje er frustrert over kundene.
Gode venn: Ovennevnte Silje, som bidro til at den stakkars fisken fikk et navn før den takket for seg.
Savnede: Arne Bendiksen.

Gravøl.

2009-10-07T21:52:00.003+02:00

Det er ikke så rart at Eli Puntervold-Knutson I ikke var så livlig, for den var tydeligvis dævvklein. Jeg merket at den ikke var i storform i går kveld og virket som den kunne ha finneråte, så jeg tenkte jeg skulle tusle ned til Buddy i nærmeste fremtid og forhøre meg rundt medisin. Men da jeg stod opp i sted var Eli kav dau, så det blir nok ikke nødvendig. Det spørs om han enten var syk da jeg fikk ham, eller om vannet kanskje ble for kaldt ("ehehehehehhehehe neida det er ikke nødvendig med varmekolbe" - takk, Buddyansatte). Jeg skal i alle fall ta med en vannprøve i morgen, og hvis det ikke er noe galt med det skulle jeg få en ny fisk gratis. Og jeg skal gå til innkjøp av en varmekolbe. Kryss fingre og nyrer for at den får et lenger liv enn stakkars Eli. Fisken, ikke varmekolben.

Verdens kjedeligste fisk

2009-10-07T04:29:00.004+02:00

På mandag bragte jeg hjem et nytt familiemedlem, nemlig kampfisken Eli Puntervold-Knutson I.

Eli er fin å se på, men fortjener antagelig tittelen "verdens kjedeligste fisk". Eli gjør INGENTING. Jeg trodde fisker i det minste... svømte litt rundt? Neida. Eli bare ligger og vaker. Flytter litt på seg en gang hver tredje time og ligger så bare og vaker igjen. Og du vet hvordan fisker pleier å sprette unna hvis du kommer borti bollen hvis de er inntil glasset? Ikke Eli. Eli bare flyter rundt der og stirrer dumt på meg. I går var det faktisk så jeg trodde Eli var død et par ganger, så jeg stakk fingeren nedi bollen og POOK POOK POOKet på fisken. Da rykket den såvidt til og flyttet seg. Siden temperaturen i vannet er perfekt, vannet har fått rensende dråper og Eli får akkurat like mye mat som damen på dyrebutikken instruerte, så må jeg konkludere med at jeg har en helt jævlig lat fisk. Og hvis den ikke lærer seg noen kule triks snart, blir det sushi til middag i helgen.

Her bor Eli:

UKAS

2009-10-04T23:40:00.003+02:00

UKAS:

Mat: Hamburger fra Mix. Alt man ikke må lage selv = AWESOME.
Drikke: Capri-Sonne Safari Fruits.
Klesplagg: Neidet.
Sang: Britney Spears - 3
TV-program: Mad Men, How I Met Your Mother, Gossip Girl, Supernatural, Community, It's Always Sunny in Philadelphia, Parks and Recreation, Nevermind the Buzzcocks.
Film: Inglorious Basterds.
Opptur: Gullfiskbolle og grus - steg nummer én på veien til fiskene jeg har mast om i tre år.
Nedtur: På etterskudd med alt i verden. DNW.
Minne: En diger, uhyrlig, jævlig helvetes dritskummel person i Scooby Doo-kostyme som vandret rundt på kjøpesenteret. Jeg ble livredd.
Melding: Igjen gidder jeg ikke å gå og finne mobilen på soverommet. Igjen er det helt sikkert en melding fra (L) Silje (L).
Gode venn: Puta og dyna, JFC trøtt.
Savnede: Vidkun Quisling.

Nightlight.

2009-10-01T05:44:00.000+02:00

"About three things I was absolutely certain. First, Edwart was most likely my soul mate, maybe. Second, there was a vampire part of him–which I assumed was wildly out of his control–that wanted me dead. And third, I unconditionally, irrevocably, impenetrably, heterogeneously, gynecologically, and disreputably wished he had kissed me."

Complete with romance, danger, insufficient parental guardianship, creepy stalker-like behavior, and a vampire prom, Nightlight is the uproarious tale of a vampire-obsessed girl, looking for love in all the wrong places.

UKAS

2009-09-28T08:41:00.003+02:00

UKAS:

Mat: Kalkunpastabrokkoliblomkålgratenggreie ala Sylvi.
Klesplagg: Matchende slåbrokker.
Sang: Kommer senere.
TV-program: Mad Men, Heroes, Gossip Girl, How I Met Your Mother, Community, Peep Show, It's Always Sunny in Philadelphia, Supernatural. ...hva?
Film: -
Opptur: Ikke døm meg for dette, men antagelig at minimize-to-tray-muligheten endelig kom tilbake til TweetDeck. Å ja, og at tannlegen avlyste timen min og ikke den andre veien rundt for en gangs skyld.
Nedtur: Jeg tror jeg sov bort 87% av uken, også er jeg stresset uten å helt vite hvorfor.
Minne: Bear Jews & blueberries.
Melding: Jeg la akkurat igjen telefonen min på soverommet, så jeg bare... jeg bare gidder ikke. Sorry ass. Men det er helt sikkert en melding fra Silje.
Gode venn: Eli Roth.

UKAS

2009-09-20T17:10:00.002+02:00

UKAS:

Mat: Rice-A-Roni, tbh.
Klesplagg: Betsey-sokker.
Sang: Det blir det dårlig med siden noen løkjøder har drept all båndbredden min på FileDen for måneden.
TV-program: True Blood, Mad Men, Gossip Girl, It's Always Sunny in Philadelphia, Supernatural, Fringe, Glee, Community.
Film: -
Opptur: Jan Thomas gikk videre i Skal vi danse?, og det er et tegn på at det finnes håp for menneskeheten.
Nedtur: SPONHEIM. SPONHEIM, IKKE GÅ. KOM TILBAKE TIL MEG.
Minne: Eh. Heh.
Melding: "I have no clue what you did last summer." - Silje er ærlig.
Gode venn: Det norske folk, som stemte Jan Thomas videre i Skal vi danse?
Savnede: Ragnar Otnes.

Dan Brown's 20 Worst Sentences

2009-09-20T04:32:00.001+02:00

Via The Telegraph.

If Dan Brown’s new novel The Lost Symbol is anything like his previous works, it will not go down well with the critics. Famously, comedian Stewart Lee mocked him for using the sentence “The famous man looked at the red cup” in his bestselling The Da Vinci Code.

In fact, Lee was making that up – the sentence never appears in the book. So are the critics unfair on Brown?

They’re certainly harsh. Edinburgh professor of linguistics Geoffrey Pullum says “Brown's writing is not just bad; it is staggeringly, clumsily, thoughtlessly, almost ingeniously bad.” He picks out some excerpts for special criticism. The female lead in Angels and Demons learns of the death of her scientist father: “Genius, she thought. My father . . . Dad. Dead.” A member of the Vatican Guard in the same book becomes annoyed by something, and we learn that "his eyes went white, like a shark about to attack."

Below we have selected 20 phrases that may grate on the ear. It’s not a definitive list. It couldn’t be: he has published five novels, each around 500 pages long, and the arguments over which are the worst bits will go on for a while. But it’s our list. Add your own in the comment box below.

20. Angels and Demons, chapter 1: Although not overly handsome in a classical sense, the forty-year-old Langdon had what his female colleagues referred to as an ‘erudite’ appeal — wisp of gray in his thick brown hair, probing blue eyes, an arrestingly deep voice, and the strong, carefree smile of a collegiate athlete.

They say the first rule of fiction is “show, don’t tell”. This fails that rule.

19. The Da Vinci Code, chapter 83: "The Knights Templar were warriors," Teabing reminded, the sound of his aluminum crutches echoing in this reverberant space.

“Remind” is a transitive verb – you need to remind someone of something. You can’t just remind. And if the crutches echo, we know the space is reverberant.

18. The Da Vinci Code, chapter 4: He could taste the familiar tang of museum air - an arid, deionized essence that carried a faint hint of carbon - the product of industrial, coal-filter dehumidifiers that ran around the clock to counteract the corrosive carbon dioxide exhaled by visitors.

Ah, that familiar tang of deionised essence.

17. Deception Point, chapter 8: Overhanging her precarious body was a jaundiced face whose skin resembled a sheet of parchment paper punctured by two emotionless eyes.

It’s not clear what Brown thinks ‘precarious’ means here.

16. The Da Vinci Code, chapter 4: A voice spoke, chillingly close. "Do not move." On his hands and knees, the curator froze, turning his head slowly. Only fifteen feet away, outside the sealed gate, the mountainous silhouette of his attacker stared through the iron bars. He was broad and tall, with ghost-pale skin and thinning white hair. His irises were pink with dark red pupils.

A silhouette with white hair and pink irises stood chillingly close but 15 feet away. What’s wrong with this picture?

15. The Da Vinci Code, chapter 4: As a boy, Langdon had fallen down an abandoned well shaft and almost died treading water in the narrow space for hours before being rescued. Since then, he'd suffered a haunting phobia of enclosed spaces - elevators, subways, squash courts.

Other enclosed spaces include toilet cubicles, phone boxes and dog kennels.

14. Angels and Demons, chapter 100: Bernini's Fountain of the Four Rivers glorified the four major rivers of the Old World - The Nile, Ganges, Danube, and Rio Plata.

The Rio de la Plata. Between Argentina and Uruguay. One of the major rivers of the Old World. Apparently.

The Da Vinci Code, chapter 5: Only those with a keen eye would notice his 14-karat gold bishop's ring with purple amethyst, large diamonds, and hand-tooled mitre-crozier appliqué.

A keen eye indeed.

13 and 12. The Lost Symbol, chapter 1: He was sitting all alone in the enormous cabin of a Falcon 2000EX corporate jet as it bounced its way through turbulence. In the background, the dual Pratt & Whitney engines hummed evenly.

The Da Vinci Code, chapter 17: Yanking his Manurhin MR-93 revolver from his shoulder holster, the captain dashed out of the office.

Oh – the Falcon 2000EX with the Pratt & Whitneys? And the Manurhin MR-93? Not the MR-92? You’re sure? Thanks.

11. The Da Vinci Code, chapter 4: Captain Bezu Fache carried himself like an angry ox, with his wide shoulders thrown back and his chin tucked hard into his chest. His dark hair was slicked back with oil, accentuating an arrow-like widow's peak that divided his jutting brow and preceded him like the prow of a battleship. As he advanced, his dark eyes seemed to scorch the earth before him, radiating a fiery clarity that forecast his reputation for unblinking severity in all matters.

Do angry oxen throw their shoulders back and tuck their chins into their chest? What precisely is a fiery clarity and how does it forecast anything? Once again, it is not clear whether Brown knows what ‘forecast’ means.

10. The Da Vinci Code, chapter 4: Five months ago, the kaleidoscope of power had been shaken, and Aringarosa was still reeling from the blow.

Did they hit him with the kaleidoscope?

9. The Da Vinci Code, chapter 32: The vehicle was easily the smallest car Langdon had ever seen. "SmartCar," she said. "A hundred kilometers to the liter."

Pro tip: when fleeing from the police, take a moment to boast about your getaway vehicle’s fuel efficiency. And get it wrong by a factor of five. SmartCars do about 20km (12 miles) to the litre.

8. The Da Vinci Code, chapter 3: My French stinks, Langdon thought, but my zodiac iconography is pretty good.

And they say the schools are dumbing down.

7 and 6. The Da Vinci Code, chapter 33: Pulling back the sleeve of his jacket, he checked his watch - a vintage, collector's-edition Mickey Mouse wristwatch that had been a gift from his parents on his tenth birthday.

The Da Vinci Code, chapter 6: His last correspondence from Vittoria had been in December - a postcard saying she was headed to the Java Sea to continue her research in entanglement physics... something about using satellites to track manta ray migrations.

In the words of Professor Pullum: “It has the ring of utter ineptitude. The details have no relevance to what is being narrated.”

5. Angels and Demons, chapter 4: learning the ropes in the trenches

Learning the ropes (of a naval ship) while in the trenches (with the army in the First World War). It’s a military education, certainly.

4, 3, and 2. The Da Vinci Code, opening sentence: Renowned curator Jacques Saunière staggered through the vaulted archway of the museum's Grand Gallery.

Angels and Demons, opening sentence: Physicist Leonardo Vetra smelled burning flesh, and he knew it was his own.

Deception Point, opening sentences: Death, in this forsaken place, could come in countless forms. Geologist Charles Brophy had endured the savage splendor of this terrain for years, and yet nothing could prepare him for a fate as barbarous and unnatural as the one about to befall him.

Professor Pullum: "Renowned author Dan Brown staggered through his formulaic opening sentence".

1. The Da Vinci Code: Title. The Da Vinci Code.

Leonardo’s surname was not Da Vinci. He was from Vinci, or of Vinci. As many critics have pointed out, calling it The Da Vinci Code is like saying Mr Of Arabia or asking What Would Of Nazareth Do?

Forelsket.

2009-09-15T20:32:00.003+02:00

I Boots, litt. I alle fall i...

De må importeres fra Thailand, men er verdt hver baht.

Lukten er ikke så ulik...

...som i kombinasjon med...

...fullstendig eliminerer ethvert behov for parfyme. Fapfapfapfapfap.

Da er spørsmålet bare hva jeg skal gjøre med de åtti tusen BPAL-parfymene mine. Jeg tror jeg heller dem på katten.

In other news: Jeg sørger fortsatt over det kommende tapet av Lars Sponheim. Jeg lurer på om han vil flytte inn hos meg?

Lars Sponheim trekker seg etter valget

2009-09-14T23:28:00.001+02:00

...og det er helt sikkert fordi jeg stemte Venstre for første gang. Jeg dreper alt jeg tar på.

Jeg kommer til å savne bamsebjørnen min :(

UKAS

2009-09-13T22:39:00.005+02:00

UKAS:

Mat: Elgkarbonader ala Sylvi. Jeg føler at alt hun lager til syvende og sist ender opp under "ukas mat".
Drikke: Appelsinjuice.
Klesplagg: Nye sko.
Sang: William Shatner - Ideal Woman // Porcupine Tree - Remember Me Lover // Porcupine Tree - The Incident // Porcupine Tree - The Blind House // Pure Reason Revolution - Bloodless
TV-program: Supernatural, Glee.
Film: -
Opptur: Å få komme hjem etter en husvill uke og ha nytt russerkjøkken. Også synes Danny DeVito at jeg er snill.
Nedtur: Forkjølet, nivå Døende.
Minne: "Du skulle vært tekstet, du". - Frank synes pappa snakker utydelig.
Melding: "Sir Thomas Moore... you are to be drawn on a hurdle through the City of London to Tyburn, there to be hanged till you be half dead. After that, cut down alive, your bowels to be taken out of your body and burned before you, your privy parts cut off, your head cut off, your body to be divided in four parts."
Gode venn: Pappa, som lot meg shoppe på kredittkortet hans.
Savnede: Tore Strømøy.

Swatching I (LOVE ME, JAN THOMAS)

2009-09-10T14:11:00.012+02:00

Jeg truet med swatching, og her er det. Dog, hvis du sitter på Facebook og til alt overmål vil ha med deg bildene, tror jeg det kan lønne seg å benytte lenken, k.

Jeg er vanligvis omtrent eksklusivt MAC Cosmetics-prostituert, men en kveld for noen uker siden da jeg og Silje satt og hang på ShanaLogic, fant jeg ut at jeg skulle prøve et par glittere fra Lime Crime. Valget falt på Transylvania og Love Spell, henholdsvis dyprød og grønn-gull. Lime Crimes glittere er trygge å bruke på både øyne og lepper og kan dermed med fordel brukes som både øyenskygge, leppestift (blandet med lipgloss, for eksempel) eller til og med i neglelakk, hurraaaa. Det er så mye rart nå for tida. De viste seg i alle fall å være temmelig om nom nom. Estetisk sett, altså. Jeg har ikke smakt på dem. Alle bilder tatt i dagslys uten blitz.

Transylvania. Fra venstre til høyre: på bar hud med MAC Fix+ spray for bedre feste, over MAC shadestick i Crimsonaire (rød base), over MAC shadestick i Sharkskin (sort base).

Bar hud:

Rød base:

Sort base:

Love spell. Fra venstre til høyre: Bar hud med MAC Fix+, over MAC paint pot i Cash Flow (gullbase), over MAC shadestick i Sharkskin (sort base).

Bar hud:

Gullbase:

Sort base:

Seriøst, fargespillet er sygt. SYYYYGT (klikk for større bilde - det er for øvrig en mulighet på alle bildene).

Og sånn ellers har Timon vært ute i natt og benyttet seg av naturens goder, så jeg har ingenting å meddele på kattebæsjfronten.

Danny DeVito Approved

2009-09-09T12:29:00.004+02:00

Danny DeVito har endelig opprettet sin egen Facebook page og har i den anledning postet en video for å bekrefte at dette virkelig er en offisiell side. I videoen nevner Danny at det fra før fantes en uoffisiell page (noe som er helt ok), og at den åpenbart ble drevet av en veldig snill person. Den veldig snille personen er meg, så nå har jeg fått The Danny DeVito Seal of Approval - noe som egentlig var målet med livet mitt i utgangspunktet. Four for you, Marne Coco!

Sånn ellers var jeg hos dyrlegen med Timon i går, og fikk beskjed om at a) Timon er feit og må på slanker'n, b) han er en gammel gubbe med slitasjegikt og c) jeg må observere driten hans i to uker og føre ned observasjonene i en dagbok (YES). Dette gleder jeg meg selvfølgelig til, og siden Siljes respons var "http://www.timonspoo.blogspot.com" har jeg tatt dette i betraktning og vurderer å holde dere oppdatert på katten min sin bæsj de neste par ukene. Kanskje komplett med bilder. Noen innvendinger? Jeg tror vi alle kunne fått glede av det. I natt, for eksempel, var han på kattedoen flere ganger først uten resultater, men etterhvert hadde han en normal mengde mørkebrun og noe over middels hard pølse- og kuleformet avføring.

Jeg har også hatt tid til å ta livet av Åse Wentzel iht. forbannelsen. Etter to-tre dager hvor jeg hadde rukket å beundre min farfars Åse Wentzel-CD og sunget Bella Bimba konstant, falt hun død om. Intet nytt under solen.

Ellers vurderer jeg å begynne å swatche litt på bloggen. Sminke, altså. Jeg vet at ingen bryr seg, og det tar jeg som et tegn på at det burde gjøres. Å swatche vil altså tilsi at man kliner litt sminke på hånda eller armen og tar bilder for korrekt fargegjengivelse. Jeg har to digre kofferter fulle av sminke - jeg må da snart gjøre noe med dem.

Gravneger.

2009-09-08T00:09:00.002+02:00

Psykisk utviklingshemmede er ofte flotte, og min mors onkel Erling er intet unntak. For en tid tilbake døde Erlings bror Tor, og nylig tok mamma Erling med på kirkegården for å pynte graven. Der ble det satt en englefigur i messing. Denne engelen falt tydeligvis i smak hos Erling, som etterpå tilbragte store deler av dagen med å oppspilt og i hundre snakke om engelen på graven til Tor. "Engel på grava til Tor". "Vi har satt engel på grava til Tor". "Tenk om noen stjeler engelen". "Det var en fin engel". "Engel på grava til Tor". Slik gjentok han seg selv i det uendelige ganske lenge. Senere på dagen kom Erlings hjelpepleier innom leiligheten hans, og mamma spurte om han ville fortelle hva de hadde gjort tidligere på dagen. Opphauset, entusiastisk og stresset utbryter Erling i raskt tempo: "VI HAR SATT EN NEGER PÅ GRAVA TIL TOR!"

UKAS

2009-09-07T23:43:00.004+02:00

UKAS:

Mat: Baguettesalat med kylling og curry fra ikke den, ikke den, men Denja.
Drikke: MOAR CAPRI-SONNE. MOOOOOAR.
Klesplagg: Betsey Johnson Peek-a-boo-sokker.
Sang: Mondo Cane - Quello Che Conta
TV-program: True Blood, Mad Men.
Film: Deeeet har jeg ikke sett.
Opptur: Fire fine netter på ~Kongsvinger~.
Nedtur: Avbrudd i videre netter på Kongsvinger siden pus gikk hvileløst rundt og lette etter meg og ble syk i tillegg. Poor bb.
Minne: Mamma som føler det er en god idé å introdusere sin hunkatt for mine hankatter ved å omtrent trykke rævhølet på førstnevnte nedover nesen på en av sistnevnte (se! En jentepus!). Resultat: fres.
Melding: "SKO. Sko på deg!" - Silje... kaster forbannelser?
Gode venn: Sylvi. Sylvi er så flott å sitte oppe og spille FarmVille med til langt på natt.
Savnede: Ane Hedvig, kom tebaks!

UKAS

2009-08-31T01:57:00.004+02:00

UKAS:

Mat: Jeg er visst ganske flink til å lage kyllingtaco, hurra.
Drikke: Solo.
Klesplagg: Mitt nye skjerf, Bjug.

Sang: Charles Aznavour - Emmenez-moi
TV-program: True Blood, Weeds, Mad Men, Peep Show.
Film: -
Opptur: Min triumfante retur til Våler Pensjonistradio.
Nedtur: Plutselig en morgen våknet jeg uten kjøkken. Rommet var bare tomt? Og vi hadde ikke vann? Også fikk jeg ikke kjøpe Faith No More-LPen de hadde i radioen.
Minne: Jeg tror jeg har glemt alt som skjedde denne uka. Kanskje det var en fæl uke og jeg har fortrengt den?
Melding: "Hore." - Jossi
Gode venn: Se over.
Savnede: Hvis etternavnet ditt er eller har vært Løvold og du er bosatt i Sverige: deg.

UKAS

2009-08-23T17:13:00.002+02:00

UKAS

Mat: Grillet entrecôte hos Sylvi, hurra.
Drikke: Capri-Sonne.
Klesplagg: Den nye lua fra barneavdelingen på H&M. Den var fin.
Sang: Manic Street Preachers - The Second Great Depression
TV-program: True Blood, Nurse Jackie, Mad Men, Peep Show.
Film: CALIGULA.
Opptur: Å endelig få tatt seg en overnattingstur til Kongsvinger igjen, wee.
Nedtur: En dizzy spell på Alle Tiders som nesten insinuerte svineinfluensa eller noe tilsvarende fattig, men det gikk over igjen.
Minne: "...PRØV DEN".
Melding: "And now Ophelia is here, on stage, getting naked. Why is my life like this? I mean, it's awesome but what?" - Max leker med Amanda Palmer og Neil Gaiman på Edinburgh Festival Fringe mens vi andre sitter hjemme og leker med actionfigurer og ser på reality-TV.
Gode venn: Oden Poden Sukkerspind og Flöde.
Savnede: Fleksible lille-Morten. Det høres galt ut uansett hva man gjør.

"Mike Patton eats a shoelace at Faith No More concert, Sziget 09. And brings it back up again..."

2009-08-19T00:00:00.001+02:00

UKAS

2009-08-17T10:57:00.003+02:00

UKAS

Mat: Tandoori-baguette fra La Baguette.
Drikke: BonAqua Silver Lemon.
Klesplagg: Brordin.
Sang: Yo-Yo Ma - Cafe 1930
TV-program: True Blood, Nurse Jackie.
Film: Hedwig and the Angry Inch, Grey Gardens (HBO).
Opptur: At noen kom til bloggen min ved å google "nøgen kvinne pix".
Nedtur: Å misse bursdagsfesten til Ane Hedvig og Odda. Sry ;_;
Minne: En formidabel samling av middelaldrende og eldre som danser swing til dansebandmusikk på brygga. I all offentlighet! Det var BARN til stede. Eier de ikke skam?
Melding: Eh.
Gode venn: T-t-Tove.
Savnede: SILJE KVAR ER DU?

The tag said...

2009-08-12T23:58:00.003+02:00

"There's a teddy bear I want you to meet
But whatever you do don't mention his feet
Just be polite and try not to stare
at the enormous size 10s of this cute little bear

By some freak of nature he was given these "plates"
And so he's a loner with no friends and no mates
So he prays all night to the stars above
"Please send me someone who might give me love!"

Now please don't laugh
This story is true
Will he find love?
Will it be you?"

Yes I said yes it will yes.

UKAS

2009-08-09T22:03:00.004+02:00

Mat: Sylvis viltgryte, om nom nom.
Drikke: Fun Light lemon/lime.
Klesplagg: Fardin.
Sang: Manic Street Preachers - Jackie Collins Existential Question Time
TV-program: True Blood, Hung, Nurse Jackie, Teenage Mutant Ninja Turtles.
Film: Return of the King.
Opptur: Alle de nye lekene mine.
Nedtur: Anton. BAWWWW.
Minne: Hele familien som ler av meg etter jeg har fått fem bedøvelsessprøyter hos tannlegen. Takk, folkens.
Melding: En MMS fra pappa med bilde av den forferdelig ekle inngrodde tåneglen hans som jeg hater. Takk, pappa.
Gode venn: Mamma, som fortsatt holder meg i hånda hos tannlegen selv om jeg snart er 40.
Savnede: ANE HEDVIG. Enda. Og Bente og Audun og Odda og tante Tove.

BAWWWWW

2009-08-09T01:29:00.003+02:00

I dag møtte Anton, den stadig tammere villkatten vi har fôret hos mamma i nærmere to år, sitt endelikt under et bilhjul. Det er nesten slikt man må vente seg når man bor langs riksveien, men jeg er smått knust likevel. Når jeg sier "smått knust", mener jeg at jeg har sippet som en drittunge i hele kveld. På den lyse siden blir han ikke nødt til å holde ut enda en iskald vinter utendørs, men fortsatt. BAWWWWW :(

UKAS

2009-08-02T21:53:00.002+02:00

UKAS:

Mat: Indisk gryte ala gammer'n.
Drikke: Lime-iste på Alle Tiders.
Klesplagg: Mordi.
Sang: Minnie Riperton - Lovin' You (jeg har sett på Jam. Jam. Jam. Jaaaaaam)
TV-program: True Blood, Hung, Nurse Jackie, Brasseye, Jam, Teenage Mutant Ninja Turtles.
Film: Grey Gardens.
Opptur: Den nye elektriske labyrintleken min som jeg kjøpte på Clas Ohlsson og klarte å montere helt selv. Jeg er så pro.
Nedtur: Den ene visdomstanna mi er på vei ut og føler veldig, veldig for å melde sin ankomst på smertefullt vis.
Minne: Pappa som prøver å rydde ut av oppvaskmaskina etter å ha downet en hel flaske cognac helt på egen hånd i løpet av kvelden.
Melding: "SPESIALSAME". Silje børstet borti deadline for fem sekunder siden.
Gode venn: Tove, som jeg ringte og latet som var politikonstabel mens jeg gikk på den mørke, skogete voldtektsstrekningen ved Shell på vei hjem en mørk og stormfull aften.
Savnede: ANE HEDVIG. Enda.

Jeg vet hva denne bloggen trenger

2009-07-28T21:46:00.002+02:00

Og det den trenger er flere sitater fra Dolph, den fascistiske flodhest. Vi kjører på:

Ret ryggen, Wulff! I to ligner nogle militærnægtere. I minder slet ikke om B. S. Christiansen. I to er svage assholes. I ER SYGE! SYYYYYGE!

LALALALALA... Det er det eneste jeg kan høre når du siger noget, Morgenthaler. Ævl og bævl og plader kommer ud af din mund.

Jeg tænkte det nok. Det der det er en mørk Ale. Mørk, uren negersaft. Det er korrupt. Jeg vil have en ommer med en anden flaske. NU!

Cirkelspark. Obock. Jeg bevæger mig heeelt stille. Dolph er usynlig, der er ingen der kan se ham. Sniiger mig af sted, som en japansk ninja. Og så lige pludselig så står der en kampsoldat som der skal dø. Hajaaaa ah! Uuuhjaaa dø, dø! Får du ninja-slag lige ned i panden.

Det er heller ikke særlig nice, hvis dit hoved blævre så meget, når jeg sparker til det, at det falder af.

Men jeg synes at alle grænserne burde lukkes NU! Luk de grænser. Hvis en grænse bare er åben... så vrimler det ind med nudister, kriminelle, fulde østrigere og franskmænd med deres alpehuer... og frølår. Den nation, den er en svag nation.

HVORFOR!? Det eneste folk kan forstå... det gennemførte brutale militærkup.

LA LA LA, Margit! Det er det eneste der kommer ud af din mund! Hund, kat, zebra, løve, tiger... Det er ligemeget! Jeg saver dem i stumper og stykker med min motorsav! YEEAAAHVVV VRUAAAM!

Jeg vil gerne si farvel. Farvel og tak for i dag. Og så kan I bare ringe, hvis I har brug for at blive skubbet ud over en klippeskrænt.

Det eneste jeg kan sige det er at du er et sygeligt individ og fuldstændig ubrugelig i opbygningen af fremtidens samfund. UBRUGELIG, MIKAEL WULFF. U-BRUGE-LIG!

Du er et lille, ubetydeligt fjols. Du sidder bare der og ævler og bævler, så man bliver så virkelig træt inden i hovedet. Ævl og bævl og pladder. PSYKOPATER, Lalalalala. I kommer jo ingen vejene med det her show.

Faktisk så vil det ikke overaske mig den mindste smugle, hvis du begyndte at gå med kyse. Så latterlig en person er du. Og det vil faktisk også klæde din ansigtsform. Med andre ord: Den er heelt, heeelt galt med dit udseende. Og det passer faktisk også til dit indre, som er helt ubrugeligt! UBRUGELIGT.

Jeg er sku da ligeglad om mennesker de bliver ædt. De kan da bare æde hinanden hvis I synes det er så sjovt. I er alligevel en svag race. Og I vil uddø på den ene eller den anden måde.

Du er et lille insekt. Og du burde sidde mast ud på forruden af en kampvogn. Hvis den altså havde en forrude sådan en, men det har den ikke. Den er pansret og fuldstændig uindtagelig. Hah. Der fik jeg dig Wulff. Den har ikke en forrude! Du er så dum og uintelligent!

Svindlere. I er nogle svindlere. Det er lige hvad I er. I to I fortjener at blive sat ned i Vietnams jungle anno 1968. Og så få alt den napalm, der nogensinde er fremstillet, hældt lige ned i jeres i forvejen afsyrede ansigter. Sådan er det. Jeg skal vise jer en disciplin i aldrig ville kunne klare. Vent og se. Dolph kommer tilbage mere stærk og uovervindelig end nogen sinde.

Sissel Kyrkjebø!? Hun er svag, hun er blød! Sissel, hun ville aldrig kunne optrænes som lejemorder! Hun ville nægte at tage imod penge for at dræbe! Skøn sang, nej tak! Kniv i hjertet på en britisk dobbeltagent i Mexico City, YES SIR!

Du er et svagt, uintelligent kryb! Når man ser på dig, og hører på de ting der kommer ud af din mund, så er der pludselig mange af nazisternes budskaber, der står krystalklart!

Du minder mig om en tysk kødfilm, hvor et egern korpulerer med en tyrol!

Der findes kun én rigtig musikant. Han bærer navnet Lotti, Helmut Lotti! Han har begået den her CD; "Helmut Lotti - Out of Africa." Den er optaget nede i afrikanernes zone, han forstår at sætte sig i respekt overfor de lokale abekatte! Med en krop som et SCUD-missil og en skønvokal, tvinger han dem til at holde pause fra deres evendlige parring og indsamling af kokosnødder! De formérer sig jo hele tiden!! Det er helt meningsløst!

JEG KAN IKKE TABE TIL EN NEGERHØVDING! DET ER UREALISTISK! DET VILLE VÆRE LISSOM, HVIS SYLVESTER STALLONE TABTE TIL KUKU AGAMI ELLER JAMES SAMPSON!

Acceptér din hæslighed! Når man ser på dit røde hår og din pelsede krop, så kommer man til at tænke på om du egentlig overhovedet er et egern! Jeg synes mere du ligner det frygtlige resultat af et sygt samleje mellem Honeymonster og Jytte Abildstrøm!

Faktum er at du er et forbandet egern. Efter måger og puddelhunden, der er egeren verdens mest afskyelige dyr. Og derfeter kommer mænd der dannser jazz-ballet. Egern kommer foran mænd der danser jazz-ballet!

Humor er et svaghedstegn. Folk de griner af sådan nogle som Charles Chaplin, og øh... Jim Carrey. Og Anden den flottenhejmer. Men tag de der playboys og sæt dem ned i den Amibiske Jungle omgivet af landminer. Og tag så VERDENS KRAFTIGSTE BRINTBOMBE OG SMID DEN LIGE LUKT NED I HOVEDET PÅ DEM! HVEM GRINER SÅ! INGEN!

Der er jo ikke noget rigtigt menneske der vil tage imod råd fra et egern. Og desuden burde Grækenland også bombes af helveds til! Ja folk, de stinker. De er jo belortede. De tager aldrig bad i Grækenland!

Hvis verden var et perfekt tandsæt, ville du være plak!

Tyskland. Et land som historisk set aldrig har begået EN ENESTE FEJL!

En Faxe Fad. Et undermenneske af en flaske. Buttet, ligner lidt Mikael Wulff. Bare pænere og mere intelligent!

Der findes kun en rigtigt man i kongehuset. Og det er Prins Joachim: Faktum 1: Han går på jagt. Han holder af at skyde dyr når de er mest chanceløse. Bravo! Faktum 2: Hans kørsel er eksemplarisk. Han er ikke bange for tab af et par menneskeliv. Sådan skal det gøres. Prins Joachim er niveau med B. S. Christiansen, Jean Claude van Damme, Chuck Norris og Sylvester Stallone.

Hvis jeg havde haft en bazooka nu, så havde du ikke haft noget andsigt.

Jeg tisser ikke i sengen, jeg tisser på sengen. Jeg afstraffer den, fordi det er et svagt møbel. Den er blød. Jeg tisser på alt der er svagt.

Du ligner en formningslære. Du lugter af urin og formningslokale.

Hvem har brug for at stave i fremtidens samfund? Det eneste man har brug for det er en hær af superrobotter som kan slå alle mandlige frisører ihjel. De er syyge. SYYYGE!

Det eneste eneste sensuelle du kommer til at opleve nogensinde. Det er når jeg om lidt banker en gren ind i dit fjæs.

Min mave den kan klare alt. Den består af saltpetersyre og svolvsyrer, fifty fifty.

Anders Lund Madsen... Han ville ikke fungere i fremtidens samfund. De ting han siger... de er simpelthen for gakkede! SIG DOG NOGET FORNUFTIGT! TROLDEUNGE!

Mere forurensing! Jeg er MEGET imod økologi... Det er noget hippierne, de har fundet på. Polerne smelter.. og hvad så? De er åbenbart ikke stærke nok! Nordpolen er acceptabel, men Sydpolen, det er noget være skidt! Det bor kun bedskidte negere nede sydpå.

Racer skal forblive rene... Det ved alle! Ville Jean Claude Van Damme måske være smuk, hvis han var halvt eskimo?

På ET punkt kan jeg godt lide eskimoerne! Og det er når de slår alle de der babysæler ihjel, som gør hverdagen til et helvede for alle os andre. Vi har ikke brug for et dyr, der bor nede under isen. De er umulige at holde styr på. Hvad laver de dernede?! Babysæler er en forhindring for måske den smukkeste drøm af dem alle.. DET TOTALE OVERVÅGNINGSSAMFUND!

LALALALALA! Det er det eneste jeg kan høre når du forsøger at presse ord ud af det betændte sår, som du har siddende der hvor andre har en pæn mund!

Jeg hader Postmand Per den slapsvans. Jeg kunne faktisk godt tænke mig, at save Postmand Per i stykker!

Inden ugen er omme.. Vil man funde din livløse krop på bunden af havet! Med mange utallige cirkelspark, lige midt i dit fjæa! OG JEG MELDER MIG ALLEREDE SOM HOVEDMISTÆNKT!

Dit ildelugtende insekt. Du hører til på en højskole, omgivet af flammer. Mens du spiller på små bongotrommer. Bongo, bongo, bongo. ASSHOLE!

Danskvand med citrus. Hvorfor skal der balndes citrusi dejlig dansk vand. Intet nordisk skal besudles. Racer skal være rene som barnenumser.

Jeg kender faktisk en baseball-kølle, der er meget villig med at møde dit hovede.

Marcipanbrød; Nej tak! Folkemord; YES SIR!

UKAS

2009-07-26T22:21:00.003+02:00

UKAS:

Mat: Hjemmelaget biffsnadder - det første jeg hadde tygget på en uke. Qlt.
Drikke: Fanta.
Klesplagg: Eh.
Sang: The Platters - Smoke Gets in Your Eyes
TV-program: True Blood, Hung, Nurse Jackie.
Film: Charlie Bartlett. omg Felchin' Yelchin.
Opptur: Tove-besøk. Hu-hei! Og å endelig ble kvitt den digre bomullsdotten tannlegen stappet ned i tannkjøttet mitt.
Nedtur: Ingenting overveldende ondt denne uken. Jeg skal ikke klage.
Minne: Å bli eksponert for KÖTT FY FAN for første gang.
Melding: "Filanderpartiet Råtten Ape A/S ønsker deg og dine (eller mine) hjertelig velkommen til boller og brus hos Nakne Kristians nydelige landsted utenfor Aprikoskysten fredag 31. juli klokken 15. Alle nyter alt medbragt, da det ligger en Statoilstasjon 100 meter borti gata. Eventuell alkohol bes kjøpes på forhånd. Partymix er god snacks. Marnofile menn bør holde buksesmekken godt på plass. Alle andre får sitte i baksetet. Dahl får ikke komme etter fjorårets analskandale. Sex er for de uten reproduksjonsevner. Ballonger utdeles ved ankomst. God tur!" - Silje holder fantasiselskap.
Gode venn: Sean Banan.
Savnede: ANE HEDVIG.

Grrrghl.

2009-07-25T17:12:00.003+02:00

Det er helt sikkert old news for alle som har trukket visdomstenner, men for meg er det fortsatt like spennende hver gang jeg skal stikke en sprøytekanyl rett ned i det åpne tannkjøttkrateret bakk i munnen min og spyle ut brusk. Mmm. Jeg liker å gjøre det med lommelykt i den andre hånden for bedret syn og full effekt. Det er nesten synd det ikke kommer blod lenger. Men jeg gleder meg for mye til å bli i slagform igjen så jeg kan leke med Ane Hedvig.

Og sånn ellers, her er blomsterbuketten jeg bestilte levert på døren til mamma tidligere i uken. Mamma ble glad og jeg ble fornøyd med meg selv.

UKAS

2009-07-19T21:17:00.002+02:00

UKAS:

Mat: Babymat. Yogurt. Alt flytende.
Drikke: Vann.
Klesplagg: Alle hettegensere med lommer foran hvor jeg kan gjemme de klamme, skjelvende hendene mine hos tannlegen.
Sang: The Gossip - Love and Let Love
TV-program: True Blood.
Film: -
Opptur: Reptilzoo!
Nedtur: ashfjasgfhgashfgh Tannvondt, tanntrekking, BLOD, VONDT, AU, HELVETE, ONDSKAP.
Minne: To tannleger som bruker brutal kraft for å voldelig bryte en halv jeksel ut av kjeven min.
Melding: ...Silje?
Gode venn: Å mamma, kjære mamma.
Savnede: ...Silje?

Nå skal det surves.

2009-07-19T16:22:00.022+02:00

O witches, O misery, O hate, to you has my treasure been entrusted! I contrived to purge my mind of all human hope. On all joy, to strangle it, I pounced with the strength of a wild beast. I called to the plagues to smother me in blood, in sand, misfortune was my God.

Det er så synd at dette ikke er liveblogging som foregår på sparket slik at jeg kan imponere dere med å kunne fire linjer Rimbaud utenat, men det kan jeg altså. Det er også det eneste verset jeg kan utenat som egentlig kan oppsummere hvor grusomt jeg har lidd denne uken - for lidd har jeg. Dypt og intenst. Jeg tror ikke at noen noen gang har hatt det like vondt. Unntatt meg selv, sist gang jeg hadde vondt. Helt sant.

For en måneds tid siden ble jeg innkalt til tannlegen. Jeg har intens tannlegeskrekk, men noen ganger må man bare bite tennene sammen (ikke bokstavelig talt, da, det er mot sin hensikt) og dra. Så mandag for to uker siden satt jeg plutselig i tannlegestolen. Her må jeg nevne at jeg lollet litt inni meg da jeg kom inn siden tannlegen min er en søt liten asiatisk pike som jeg hadde husket som nesten grotesk fordi jeg var så livredd sist jeg var der for hundre år siden. Så mens jeg husket en brutal kvinne med kanintenner og onde, små øyne, er tannlegen i aktualiteten liten og nusselig og omtrent like truende som en harepus.

Fin tegning hos tannlegen.

I alle fall, hun klasket på noen midlertidige fyllinger på to av tennene mine og ga meg en kontrolltime onsdag uken etter. Men siden ingenting går som det skal i Marneland, hadde selvfølgelig halvparten av den ene fyllingen falt av innen lørdag. "Ikke så farlig", tenkte jeg, og dro tilbake til tannlegen på onsdag. Hun renset og pusset og la på en vanlig fylling utenpå det som var igjen av den midlertidige og sendte meg på min vei. Etter noen timer gikk bedøvelsen ut, og jeg hadde så vondt at jeg døde inni meg, spesielt når jeg kom borti tanna. Litt som om en nerve lå i klem eller noe. Smertestillende tok vekk det verste, men så fort jeg kom borti med tunga eller noe var det grusomt. Så dagen etter ringte jeg og og fikk en ny time. Hun tok opp den midlertidige fyllingen (men ikke den vanlige jeg fikk dagen før som det faktisk var vondt under), skylte, renset og la på nytt og sendte meg nok en gang hjem. Oooog da bedøvelsen var borte var det vondere enn noen gang. Og det var selvfølgelig såpass utpå ettermiddagen at alle tannleger var stengt, og det fantes ingen tannlegevakt så fremt det ikke var helg. Yaaay. Så jeg led meg gjennom kvelden og natten og dro tilbake til tannlegen for tredje dag på rad på fredag og instruerte henne til å dra ut jævelskapen med en eneste gang. Hun hadde med seg en eller annen spesialist (kjeeeekk) og satte i gang. Siden det var snakk om en seksårsjeksel på underkjeven med flere røtter, fant de ut at de skulle dele den i to og trekke delene hver for seg. Deling av tann lukter svidd. Den første delen spratt ut relativt lett, men den andre fikk de problemer med. Tanntrekking går for å være det raskeste man egentlig kan gjøre hos tannlegen, men her ble de stående og rive og dra i nærmere 40 minutter. Det er deilig når man har tannlegeskrekk. Til slutt, etter de hadde FJERNET BITER AV KJEVEBEINET MITT, kom møkkatanna ut. Så fikk jeg informasjon om Corsodyl og alt jeg ikke kunne gjøre på noen dager (det meste) og dro hjem til mamma hvor jeg led og blødde mesteparten av dagen. Jeg tror jeg gikk gjennom åtte tusen kompresser og de siste restene av min mentale helse. Jeg klarte også å pådra meg elveblest av all Ibuxen jeg måtte gjennom for å ikke kvelde fullstendig. Jeg kunne nesten høre leveren min gråte.

Jeg sov så veldig bruddvis fra fredag til lørdag og våknet av at jeg var så stiv og øm i kjeven at jeg like greit kunne ha gått rundt med en diger stein i gapet i fire måneder. Pappa tvang meg opp klokken åtte siden vi skulle besøke min kjære tante i Kongsvinger, så jeg stappet innpå en del av det smertestillende lageret mitt og hoppet i bilen. Det flotteste her er at mens Paracet eller Ibux vanligvis funker i fem-seks timer når jeg har hodepine e.l., var effekten helt borte etter to timer nå. Selv å svelge var vondt. Mmmm. Men jeg lekte tøff og overlevde bilturen, og etter vi kom frem tok tante meg med til reptilzooen i Charlottenberg for å muntre meg opp. FUN TIMES. Pix or it didn't happen:

Tarantella.

Piraja.

Krokodille.

Lemur.

Surikat.

Trøtt silkeape.

Våken silkeape.

Tiger.

Søt øgle.

Sint øgle. Den prøvde å angripe meg gjennom glasset. Jeg vet ikke om det var fordi jeg hadde på meg rød genser, den kunne lukte blodet i kjeften min eller om den bare ikke likte meg, men jeg lo da den stanget for full kraft inn i glasset. Dumme øgle.

Den minst stygge slangen jeg noen gang har sett. SE PÅ DET ANSIKTET.

Bitchface.

Slangespa.

Og på vei tilbake til Kongsvinger så jeg drøymebilen.

Etter vi kom tilbake til Kongsvinger helte jeg i meg et par Paracet og la meg til å sove. Det er så praktisk å ha et eget soverom hos menneskene du er på besøk hos. Så led jeg meg gjennom resten av kvelden ganske uten mer smertestillende, kastet i meg et par før jeg la meg, og våknet i dag i relativt god form og bank i bordet don'tjinxitomg. Jeg er fortsatt sliten og øm i kjeven og lever mest på babymat, men i skrivende stund har jeg vært pillefri i noen timer og lever i beste velgående. I morgen tidlig skal jeg tilbake til tannlegen for kontroll, og forhåpentligvis forteller hun meg at alt ser bra ut og at jeg ikke har noe tilløp til betennelser eller dry sockets og kan røyke og drikke gjennom sugerør igjen. Guuuud.

Sånn ellers:

Mamma sa hun hadde funnet jobb til meg i avisen. Takk, mamma.

Noe av det beste med sommeren er alle blomsterene og skiten jeg ender opp med å putte i håret utover dagen. Til slutt ser jeg ut som en bord-dekorasjon.